Kan vi gi «Sosiale Medier» et nytt navn please?

Det er et spørsmål som går igjen når folk med sosiale medier som arbeidsoppgave treffes: «Hvordan får vi gjennomslag i resten av organisasjonen for at sosiale medier er viktig?« Mange har vært igjennom prosessen med å få forståelse i bedriften for at dette med sosiale medier er noe man må satse på. Alle som driver med det er evangelister, og hellig overbevist om at dette er en bedre måte å være i kontakt med våre interessegrupper på, så hvorfor er det så vanskelig å få overbevist «alle» om at det er viktig?

Alle skjønner i teorien hvorfor bedrifter og organisasjoner skal være i sosiale medier – «det er fordi du må være der folk er» er det korrekte svaret. Men oppfølgingsspørsmålet «og så da?» er litt verre å svare på. Og så da?

«Jo, du skjønner at hvis vi klarer å få folk til å laste opp et bilde på facebooken vår så kommer det til å klirre med mynt i kassa.» Det sier seg selv at argumentasjonsrekken blir lang for å få hjem dét poenget. Inntil det er utviklet gode nok målemetoder til å utvetydig slå fast at slik satsning betaler seg, vil vi fortsatt måtte selge inn betydningen av sosiale medier på stort sett hellig overbevisning og stjerner i øya. Det finnes selvsagt gode eksempler på bedrifter som har lykkes med å gjøre tilstedeværelse til penger, men det er foreløpig såpass få at det er vanskelig å slå dundrende fast ovenfor en skeptiker at det er de sosiale mediene som er hovedårsak.

Jeg tror faktisk deler av overbevisningsproblemet ligger i noe så banalt som navnet. Vi har rett og slett gitt fenomenet et for dårlig navn.

"Sosial er da virkelig noe en er på fritiden"

De nye mediene som vi har valgt å kalle sosiale, har i sin natur elementer som apellerer til det sosiale i oss. Det er  det som gjør at vi liker dem så godt, vi mennesker er jo også sosiale i vår natur. Men begrepet «sosial» kombinert med «arbeidshverdag» klinger dårlig i en hver tradisjonell leders hode. Sosial er da virkelig noe en er privat og på fritiden eller? Det å la en ansatt bruke hele arbeidsdagen sin på å «bare prate med folk», det kan nok være vanskelig å akseptere. Kan det være noe av årsaken til at det er så vanskelig å forklare sosiale mediers nytteverdi for en bedrift; at allerede selve begrepet gir assossiasjoner som ikke passer inn i tradisjonell tenkning?

Likeledes er det en tidvis misvisende benevning også. Begrepet «sosial» passer godt når jeg kommenterer venners bilder på facebook, men ikke når jeg har en diskusjon gående på Twitter. Når jeg kommenterer et blogginnlegg om mine interesseområder eller i embets medfør (som det så flott heter), så gjør jeg da ikke det for å være sosial, men fordi det gir meg mulighet til å ha en diskusjon med noen som ikke er i min umiddelbare nærhet. Dét er akkurat like mye del av mitt sosiale liv som fagdiskusjonen med nabopulten er. Det er ikke kanalene i seg selv som er sosiale – det er omvendt.Vi har tatt vårt sosiale liv med i kanalene. Og vårt arbeidsliv.
Og vårt privatliv. Og til og med tidvis våre hemmelige liv.

Så altså: Er det for sent å døpe disse fantastiske ubegrensede mulighetsfylte grensesprengende mediene våre? Kan vi gi dem et navn som virkelig gjenspeiler tyngden og gjennomslagskraften de har? Deltakende medier, dialogbaserte medier, brukergenererte medier, brukerstyrte medier [insert suggestion here] ? Jeg er til og med villig til å gå med på web 2.0. Tørt og kjedelig, I know. Men veldig mye lettere å presentere for en ledergruppe:)

(DISCLAIMER: Denne posten baserer seg på generelle oppfatninger og betraktninger. Den er ikke inspirert av mine erfaringer med mitt arbeid med sosiale medier i Kreftforeningen, der er ledelsen en drøm og fullt inneforstått med sosiale mediers viktighet:) )