Big girls still don’t cry

Jeg leste siste utgave av Time for et par dager siden. I «Management»-seksjonen står en artikkel med tittelen «Big girls still don’t cry«. I denne diskuteres en selvhjelpsbok som skal gjøre det mulig for kvinner å lykkes på arbeidsplassen. Boken presenterer 9 gode råd for å lykkes, blant annet:

  • Be a lady, and mind your manners in the office
  • Dress apropriatly («Wearing high quality clothes that mark you as a professional woman, as opposed to a member of the oldest profession»)
  • Project an aura of authority and confidence
  • No crying, no matter how much stress

Selv om det å oppføre seg pent er et godt nok råd, er det utrolig at den slags råd fortsatt gis. Det er noe pekefinger-aktig, noe småpike-aktig og underdanig i disse rådene. I det å bli fortalt at man skal utstråle en aura av autoritet og selvtillit, ligger en antagelse av at man ikke HAR autoritet og selvtillit. I å bli fortalt at man skal kle seg androgynt og profesjonelt, ligger en antagelse om at man ellers ville ikledd seg bikini på jobb for å forsøke å lure menn til å tro vi kan noe – i motsetning til å faktisk stole på AT man kan noe. Og i å bli fortalt at man ikke må bli «emotional», og gud forby gråte en skvett, ligger en forståelse av at kvinnelig opptreden og følelser ikke har noe å gjøre på arbeidsplassen. Og dermed har du definert «arbeidsplass» som noe som hører det mannlige til.

Dette er en dreining av hele problematikken. Det SKAL ikke være kvinner som må tilpasse seg mannlige verdier for å kunne gjøre karriere; det må være arbeidsplassene som innser verdien av flere innfallsvinkler – både de feminine og de maskuline! Konsensusen synes å være den at dersom du blir emotional, så tenker du ikke. Og ergo er du inkompetent. Men aggresjon er da også en følelse – minst like dømmekraft-forstyrrende som en tåre. Likevel ses det  ikke på som et negativt følelsesutbrudd som tegner deg som inkompetent – snarere tvert i mot; du er engasjert.

Inntil vi aksepterer at de feminine verdiene er like mye verdt som de maskuline kommer vi ingen vei. Og inntil kvinner slutter å kjøpe selvhjelpsbøker for å finne triksene for å fremstå som kompetente i stedet for å faktisk demonstrere at de ER kompetente, vil vi aldri få den nødvendige respekten og anseelsen som kan bidra til å endre arbeidsplassdynamikken heller. Og da vil vi aldri få flere kvinnelige toppledere heller – de vil være for opptatt med å finne ut hva de skal ha på seg på jobb.

P.S.: Som for riktig å sementere poenget fikk jeg følgende svar da jeg på Twitter ba om hjelp til å finne en god oversettelse på «emotional»: «Å være jentete», «nevrotisk», «å hisse seg opp» og «å la følelsene ta overhånd». Ikke noen vond vilje i noen av de svarene; det er naturlige svar på et spørsmål stilt uten kontekst. Men det sier jo litt om hvilke assosiasjoner vi fortsatt har til alt som har med følelser å gjøre.

Om Beate Sørum

Hi! I'm Beate. I'm a fundraising consultant, specialising in digital. I used to work for the Norwegian Cancer Society, until I started my own agency in 2014. I do a lot of public speaking and I love it! Oh, and I'm one of those rabid feminists. And I like it when it snows.
Dette innlegget ble publisert i Den lettere provoserte feministen, Jeg lurer på.. og merket med , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Big girls still don’t cry

  1. Anna sier:

    hei Beate,
    helt enig i at det skal være rom for ulike typer mennesker og innfallsvinkler på arbeidsplassen. Men; er alle jenter slik? er ingen menn slik? Kan vi argumentere for at det må være plass til «oss» og de feminine verdier uten å si oss enige i at det er et «vi» og at «vi» har et fast sett med egenskaper? Burde ikke debatten handle om hvilke roller og typer det er plass til på en arbeidsplass uten kjønn som variabel?

    • Beate Sørum sier:

      Nei, du har helt rett – jeg vil ikke si at alle kvinner er «sånn» og alle menn «sånn», det er nok forenklet litt for poengets skyld i teksten – og sånn sett går jeg kanskje litt i samme fella selv også;) Debatten bør helt klart dreie seg om at det bør være plass til «alle» – uavhengig av hvilket sett verdier du tilskriver deg, det er nok mange flere enn bare kvinner som rammes av å «ikke passe inn», og sikkert verre også.

      Jeg tror nok likevel vi må innse at det ER et sett verdier som er definert som feminine, og et sett som er definert som maskuline, og siden kvinner er en stor gruppe er kanskje det den største utfordringen? Vi ser at det kun er 7% kvinnelige toppledere i Norge f.eks. (http://bit.ly/aMdifs) – er det noen sammenheng her?

      Iskwew har forresten skrevet en veldig god bloggpost om det å være feminist og karrierekvinne: http://iskwew.com/blogg/2009/03/01/naeringslivsfeminiser-er-ikke-som-andre-feminister/

Er du enig? Har du spørsmål? Jeg vil gjerne høre hva DU tenker!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s