Digitale trender i fundraising

 
Dette er første av to bloggposter om trender innen digital fundraising. De er også publisert på Norges Innsamlingsråds hjemmesider og i nyhetsbrevet Fundit. Første del trekker frem en del eksempler utland og, mens andre del vil ta for seg hva disse trendene kan føre til av endringer for oss profesjonelle fundraisere. Del 2 finner du her.

Det skjer mye på fundraising-fronten parallellt med den hurtige fremveksten av sosiale medier og vårt stadig mer sammenkoblede samfunn. Det er spennende å følge utviklingen og se på hvilke konsekvenser det vil ha. I dette tilfellet tar jeg for meg fremveksten av suksessfulle «amatører» – en betydelig trend. Stadig flere starter egne innsamlinger eller ønsker å gjøre noe til inntekt for en organisasjon. Det er et par eksempler som er verdt å trekke frem – de er stjerneeksempler på hvillke endringer vi står ovenfor:
Screenshot, facebooksiden 93dollarclub

Facebooksiden the 93 dollar club

 I august 2009 oppdaget Jenni Ware at hun hadde glemt lommeboken sin i det hun skulle betale i kassen. Bak henne sto Carolee Hazard som tilbød seg å betale totalen på $207 dollar for henne. Vel hjemme postet hun på Facebook og spurte hvorvidt hun hadde gjort noe skikkelig dumt, eller om hun noensinne ville se pengene igjen. Et par dager senere fikk hun pengene tilbake – og vel så det. En sjekk på $300 kom i posten fra Jenni. Først tenkte Carolee å sende de overskytende 93 dollarene tilbake til Jenni, men hennes Facebookvenner foreslo at hun kunne gi pengene til et veldedig formål i stedet. Carolee bestemte seg for å gjøre det – og matchet beløpet med $93 av hennes egne penger som skulle gå til en lokal organisasjon som mater fattige i området. Vennene hennes ble inspirert, hang seg på og gjordet det samme, til sammen ble det over $1000. Carolee startet deretter Facebook-siden «93 dollar club», og er nå – 9 måneder senere – kun 10.000 dollar unna målet på 93.000 dollar. Hele historien kan du lese her.

Faksimile av Charlie Simpsons Justgiving-side

Charlie Simpsons Justgiving-side

Syv år gamle Charlie Simpson samlet inn over 200.000 pund til Unicef i forbindelse med Haiti-katastrofen. Ta en pause og tenk over denne setningen en gang til – Syv år gamle Charlie samlet inn over 200.000! Chalie satte opp en side på givertjenesten JustGiving. «My name is Charlie Simpson. I want to do a sponsored bike ride for Haiti because there was a big earthquake and loads of people have lost their lives» sa Charlie på siden, med en lovnad om at han skulle sykle 8 km rundt en lokal park dersom innsamlingsmålet på 500£ ble nådd. Historien spredte seg som ild i tørt gress, og snart hadde Charlie samlet inn langt mer enn i sine villeste fantasier, og vært profilert i noen av verdens største medier som f.eks. CNN.

Hva er det så disse to historiene har til felles? Hva er det som skiller dem fra «alt det vi har gjort før»? Folk har alltid gjort gode gjerninger. Unger har alltid holdt innsamlinger – selv hadde vi haugevis med loppemarked for Redd Barna. Forskjellen ligger i spredningen. Internett, og sosiale medier, har gitt enhver historie muligheten til å nå grenseløst ut. For ti år siden ville Charlie syklet parken rundt og sendt 500£ til Unicef – samlet inn fra familie og naboer, og kanskje fått en notis i lokalavisen – men det hadde stoppet der. Carolee hadde kanskje etter forslag fra venninner på kaffeslabberas fortsatt sendt de 93$ til matbanken, kanskje også matchet med sine egne og et par av vennenes – men det hadde sannsynligvis stoppet der. 

Faksimile fra presentasjonen "Understanding the new breed of digital donors".

Faksimile fra presentasjonen "Understanding the new breed of digital donors".

 Hvis man ser på slide nr 43 i denne presentasjonen (utklipp over) kan man se et interessant mønster. Tallene stammer fra en undersøkelse gjort blant folk som har støttet Cancer Research UK (CRUK), gjort i samarbeid med Justgiving.com Eldre i dag anser det å gi som en privatsak; noe man ikke bør diskutere med andre (sort søyle). Denne endringen i holdning – du kan se søylen minker betraktelig blant de yngre – er uhyre interessant. Jeg trekker paralleller mellom ønsket om å dele denne type informasjon til den stadig åpnere holdningen til å dele informasjon om oss selv også på andre felter. Man kan spørre seg om dette er en konsekvens av internett og sosiale mediers fremvekst og dertil endrede brukermønstre, om det er omvendt – at endringen i holdning har ført til sosiale mediers fremvekst,  eller om de bare er tilfeldig sammenfallende. Uansett gir det oss et bilde av en gledelig utvikling for tiårene som kommer.

Kjersti Fløgstad i Unicef skrev etter Haiti-katastrofen et innlegg i sin blogg om den nye generasjonen givere – som gjør alle antagelser om en egoistisk og selvsentrert generasjon til skamme. Vi kan se en stor grad av engasjement – folk ønsker å gjøre noe, og de ønsker å gjøre et selv. Fremveksten av online verktøy (som f.eks. http://justgiving.com) gjør hvermansen i stand til å orkestrere en innsamling for sin valgte organisasjon – dette senker terskelen for å flytte et initiativ fra tanke til handling. Når dette sammenfaller med en holdningsendring hvor vi virkelig ønsker å fortelle andre om vårt engasjement oppstår en spennende miks. Når dét igjen sammenfaller med fremveksten av sosiale medier som f.eks. Facebook som gir oss vanvittige nettverk som aldri før – da snakker vi om endringer som kan bety mye for frivillige organisasjoner. Jeg ønsker å gjøre noe – jeg har verktøyet for å gjøre det – og jeg har nettverket til å få det frem. Da står vi ovenfor en situasjon hvor vi i det minste må begynne å tenke over hva dette betyr for oss, og hvordan vi best kan utnytte og legge til rette for å la andre fundraise for oss. 

Så kan man spørre seg – hvis en 7-åring samler inn 2 millioner kroner på å sykle rundt en park – hva i all verden skal vi gjøre da? Skal vi slutte å samle inn penger selv og overlate banen til «amatørene»? Skal vi gå ut å finne folk som vil gjøre ting for oss nå, i stedet for å samle inn penger? Selvsagt skal vi ikke det. Vi skal fortsette med det vi allerede gjør i overskuelig fremtid, man kan ikke planlegge å motta slike gaver, og dagens DM-givere vil være med oss i mange, mange år til. Men vi gjør klokt i å tilrettelegge for at når de engasjerte der ute setter i stand et eget initiativ – da er vi forberedt på å håndtere det, og vi kan gjøre vårt for at det er akkurat vår organisasjon som får motta midlene. 

Mer om hva vi kan gjøre kommer i del to av denne bloggposten.

Om Beate Sørum

Hi! I'm Beate. I'm a fundraising consultant, specialising in digital. I used to work for the Norwegian Cancer Society, until I started my own agency in 2014. I do a lot of public speaking and I love it! Oh, and I'm one of those rabid feminists. And I like it when it snows.
Dette innlegget ble publisert i Fundraising, Markedsføring, Sosiale medier og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til Digitale trender i fundraising

  1. Tilbaketråkk: Organisasjonenes rolle i digital fundraising (del 2) | Beate tenker høyt

  2. Tilbaketråkk: Hvordan ta vare på de suksessfulle amatørene? | Norges Innsamlingsråd

  3. Tilbaketråkk: “Everything on the Internet is accelerated direct marketing” | Norges Innsamlingsråd

Er du enig? Har du spørsmål? Jeg vil gjerne høre hva DU tenker!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s