Personlig ytringsfrihet vs lojalitet til arbeidsgiver

Vi mennesker er vant til å sjonglere mellom våre ulike hatter. Jobbhatten, familiehatten, ute-med-venner-hatten og så videre. Dette gjør at vi klarer å hente frem riktig side av vår personlighet til riktig tid. Problemet den «nye» internettkulturen bringer med seg, er at det jaggu ikke er like lett å skille disse hattene lenger. Jeg får ikke tatt av meg jobbhatten – den ligger der, under privatperson-hatten min. Jeg ser den kanskje ikke selv – jeg kan tro jeg har tatt den av meg – men alle andre kan se den når jeg snakker. Dette er kanskje greit nok å forholde seg til for de som har en offisiell rolle for bedriften, være seg ledere eller PR-medarbeidere – «offentlige» personer er vant til å tenke på dette fra før. Men hva med alle oss andre da? Kan jeg si «nå er jeg bare Beate, ikke Beate i Kreftforeningen»?

Mann med mange hatter

Hvor mange hatter har du på til enhver tid? Bilde fra Flickr-bruker KaroliK med CC-lisens

Lauren A. Fernandez sier følgende i sin artikkel «Brand first: think before you tweet»:

In the age of Google, your client can find you easily. They might subscribe to your Twitter RSS feed – and they should. They are entrusting you to execute strategy on a brand that they work for and believe in 100 percent. Guess what? You should do the same. Build the trust and remember that you first represent them, then yourself.

Her gjøres du ansvarlig for ditt eget brand, firmaet du jobber for. Men er det dét vi nå er blitt? Først og fremst arbeidstaker, deretter person? En interessant diskusjon å ha, og som jeg anbefaler alle bedrifter  å ha, er hva som skjer med de ansattes personlige ytringsfrihet. Hvor går grensen mellom lojaliteten til arbeidsgiver, og hensynet til egen ytringsfrihet? Hvor går grensen mellom det du privat kan uttale deg om i sosiale medier og ikke? Og finnes det i det hele tatt en grense? Hva skjer med tilliten dersom en kunde googler sin advokat og finner en personlig blogg der vedkommende forteller om personlige problemer? En pårørende leser en sykepleiers beretninger om arbeidsplassen? En forelder leser lærerens blogg? Og så videre. Har bedriften din ikke hatt diskusjonen, anbefaler jeg å ha den. Du kommer før eller siden opp i situasjoner der det er aktuelt uansett.

For de fleste bedrifter har det gjerne alltid vært noen uskrevne regler på hva man uttaler seg om og ikke. Årsaken til at dette blir en utfordring nå, tror jeg er at det plutselig gjelder mange, og plutselig blir skrevne regler. Tidligere er det de færreste i en bedrift som ville skrevet et leserbrev til avisen for å utrykke sin mening – nå har «alle» en blogg, facebook eller twitter. Dermed oppstår behovet for å lage skrevne regler og policier, og når uskrevet blir skrevet, oppleves det plutselig som noe begrensende – det kan oppleves som urimelig å ikke få lov til å uttale seg om hva man vil.

Det er flere nivåer her, fra det helt banale (uttrykke på facebook at du har en dårlig dag på jobben?) til det mer komplekse (skrive en bloggpost om helsepolitikk når man er ansatt i en organisasjon som har «offisielle» meninger om dette?). Det er ganske interessant at samtidig som ytringsfriheten får stadig større spillerom i denne «nye» åpenhetens tidsalder, har jeg personlig aldri opplevd større usikkerhet om hva jeg føler meg komfortabel med å si og samtidig være sikker på at det ikke får uante konsekvenser for verken meg selv eller arbeidsgiveren min.

Think twice

Kan jeg skrive dette..? /bilde fra flickr-bruker Elanafarley under CC-lisens

Etter å ha sett andres, kanskje tidvis naive, utsagn revet ut av sammenheng med store konsekvenser for både personen og ofte arbeidsgiver, forsøker jeg å tenke worst case-scenario på alt jeg gjør online. For min egen del gjør jeg to mentale «tester» før jeg poster ting.  Det ene er forside-testen: Tåler dette utsagnet mitt å bli trykket på forsiden av Dagbladet med «Kreftforeningen-ansatt sier [..]» foran? Det andre er kronikk-testen: Ville jeg vært komfortabel med å skrive en kronikk om dette temaet og sende inn til trykk i en avis? Hvis jeg ikke kan svare JA på begge disse spørsmålene, lar jeg være å si det / skrive det. Dette er ikke noe jeg på noen måte er pålagt fra arbeidsgivers side, dette er mitt personlige uttrykk for lojalitet ovenfor arbeidsgiver og saken jeg jobber for. Det er kanskje paranoid og tenke sånn, men har man egentlig råd til å la være?

Det er for øvrig verdt å lese Nils Gullak Horveis (eller @kniv for de av oss som kjenner’n fra twitter) sin artikkel «Tazte priv?». Han sier følgende:

Min påstand er at det private ikke bare er utryddingstruet, men at vi kanskje ikke har bruk for det. At våre nye praksiser oppløser det.

Videre sier han:

Det vi oppdager når det private brettes ut er hvor lite privat det egentlig er. Det private er jo meg og deg. Vi har dermed nådd et nivå der det private som kategori begynner å bli temmelig meningsløs.

Altså at vi ikke lenger kan – eller behøver – skille de forskjellige delene av vår personlighet, at vi ikke kan gjemme bort noe som «privat». Du må alltid til en viss grad være tilpasset bestemor, arbeidsgiver, venner og barn. Spørsmålet er om vi alle blir kjedeligere av det, eller om vi blir mer tolerante og åpne for det at man tross alt er en person med mange ulike roller som bør ses i kontekst. Jeg håper, og tror,  på det siste.

Hvis ikke må man kanskje forvente at en arbeidsgiver krever at du ikke snakker om tema arbeidsgiveren jobber med. At alle med kundekontakt får forbud mot å skrive personlig av frykt for å miste tillit. At man ikke kan eksempelvis blogge i det hele tatt? Hvilke begrensninger er du villig til å godta i lojalitetens navn?

Om Beate Sørum

Hi! I'm Beate. I'm a fundraising consultant, specialising in digital. I used to work for the Norwegian Cancer Society, until I started my own agency in 2014. I do a lot of public speaking and I love it! Oh, and I'm one of those rabid feminists. And I like it when it snows.
Dette innlegget ble publisert i Jeg lurer på.., Markedsføring, Sosiale medier, Stort og smått og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Er du enig? Har du spørsmål? Jeg vil gjerne høre hva DU tenker!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s