Sharing is caring is cash

(Click here to read this post in English)
Tidligere i år kom jeg over en undersøkelse som billettselskapet Eventbrite gjorde i mars i år. Undersøkelsen viser verdien av en share – for eksempel gir hver eneste deling av et billettkjøp til en konsert eller charityevent i snitt ca. 12 nye dollar i billettsalg. I mine foredrag snakker jeg derfor om at folk må gjøre deling mer synlig, mer fremtredende – og ikke bare en inaktiv liten «f» i et hjørne. Hvis du vet at hver eneste person som deler gir deg 12 $ ekstra – da er det naturlig nok verdt å aktivt be folk om å dele!

Dette har inntil nylig bare vært min hypotese; at dersom man i langt større grad ber folk om å dele vil flere gjøre det – og det vil føre til mer penger i kassa. Men lo and behold; nå er teorien bekreftet.

Selskapet JustGiving, et engelsk selskap som lar deg opprette egne innsamlinger for en organisasjon du bryr deg om, har lest den samme undersøkelsen som meg og har satt teori ut i praksis med noen ganske fantastiske resultater. Gjennom ulike små nudges blir du som har gitt en donasjon oppfordret til å dele dette videre med dine venner. Du blir opplyst om at dette øker sannsynligheten for at det blir samlet inn enda mer.

I den første måneden etter at dette ble rullet ut økte antallet delinger fra siden med 50% ! Det i seg selv er fantastisk, og betyr at budskapet er blitt spredd langt videre enn tidligere. Men det andre tallet, det virkelig viktige tallet, er minst like fantastisk. Dette førte til 150.000 pund ekstra i donasjoner på en måned. 150.000 pund!! Vi snakker cash.

Det er ingen grunn til å tro at dette bare gjelder for konsertbilletter og veldedighet. Om du spør noen – på riktig måte –  om å poste et bilde av de fantastiske skoene de akkurat har kjøpt i butikken din er jeg ganske sikker på at folk vil gjøre det også. Så folkens, hvis du fortsatt bare har en liten fille-f og en fille-t i et anonymt hjørne på nettsiden din – gjør den synlig, spør folk om å dele, dytt dem i riktig retning. Du taper penger på ikke å gjøre det.

Her kan du se en fantastisk og mer detaljert infografikk fra JustGiving som viser hvordan pengene de får inn fordeler seg på de ulike sosiale nettsidene. Det er også noen ganske interessante forskjeller i snittbeløp på ulike plattformer, for eksempel er det stor forskjell på snittbeløpet folk gir på facebook desktop, facebook mobilside og facebook applikasjoner.

Og her kan du se Jonathan Waddingham sin presentasjon hvor han forteller i mer detalj om alt jeg akkurat har fortalt:)

How real people use social media to make a real impact

Siden den lille dele-f’en nederst i bloggen her altså ikke er nok: Vær så snill å dele denne bloggposten videre!
(Takk til Erik Fjellaksel som pekte på den himmelropende ironiske faktum at jeg ikke hadde satt på dette avsnittet i den originale bloggposten)

Advertisements
Publisert i Fundraising, Markedsføring, Sosiale medier | Merket med , , , , , , , | 4 kommentarer

A declaration of love for the Internet <3

(Due to requests, I’ve switched to writing in English for the time being, unless writing about something only interesting to Norwegians. We’ll see how it goes!)

Internet, capital I. I love the Internet, it deserves a very capital I. The following is my declaration of love and passion.

I love the internet. I love that I can sit on the bus to work, turn my phone into a WiFi hotspot and go online on my computer and buy a kitchen from Ikea. I did that once. I love that I can go to the beach, and if so inclined I can use my cellphone to access our webshop and edit the contents of it. I did that this summer. I love the Internet.

Internets
Internets ❤ (picture from flickr.com/joestump)

I’ve heard that my generation (born in 1981) is the first one they call digital natives. I vaguely remember going online for the first time in the 8th or 9th grade. There was an old-fashioned modem hooked up in the livingroom, making that screeching sound, and I was only allowed 1 hour of surfing a day. Because we were charged by the minute. And nobody could use the phone. But when I started Secondary School (age 16 in Norway) – I met people I already knew from the Internet but had not yet met in person. That’s a profound change. And from my first love I have lots of «loveletters» by email. Our entire relationship is written down. It’s printed out onto paper and no longer online, but still. Remember this WAS the 90’s.

I’ve always liked the Internet, but something happened around 2007 that totally changed the game and turned like into love. That was when Facebook really got its breakthrough in Norway. Now, Facebook itself is not that exciting, but what it represents is. For the first time it was completely natural to go by full name and picture and not some bizarre nick. This lead to connecting with the people you already knew offline – an extended social circle. Earlier social networks were always operated under a nick, where you flirted, showed of your talents, or a very edited version of yourself. With Facebook, we stretched our true selves onto the Internet. We moved our lives online. When that transformation was done – I am me, online too – there was no way back.

Social media to me represents something entirely unique. I’d even say it gives me renewed faith in humanity. On Twitter, I get amazing feedback from complete strangers; answers, help, and a desire to put yourself out there for others. People don’t think «what’s in it for me» – they ask «what can I do for you. (Yes, i know I sound naive. But I mean it!)

On Twitter I’ve gathered around 1600 people, who follow me. Far from all of them see all my tweets of course, but still it makes up quite a few people for every tweet. And that is not counting re-tweets. Being able to access 1600 minds at once – that is unique in the history of the world. Forget that feeling of not quite remembering a word or a newsclipping or a story, or even a song. Somebody ALWAYS knows what you’re thinking. I was once in a car heading to the mountains, and we were talking about music videos we remembered from our childhood / teens. And you know, that video that was quite scary, and I think it was in a hospital, two rather scary ladies, and I think there was a dying man, and didn’t death show up? And I want to say that it was Annie Lennox, but I know it wasn’t? You know that song? Somebody on twitter did – from that rambling explanation. @LarsLaad – took two minutes to figure out that it was indeed Shakespeare’s Sister with «Stay» . (Watch the video. Super-freaky.)

I love internet

Internet ❤

But the real, fundamental changes of society that comes from the social Internet, is what I love most of all. In 2009 a man named Arfan Bhatti, was arrested by the Norwegian Police Security Service (PST) (who are in charge of national security in Norway). This was quite a big deal, as his case had been in the media a lot. And at the time of his arrest, they put out a tweet at the same time as the press release, reading «A short while ago, Arfan Bhatti was arrested by the PST.» And then some anybody wrote back, asking simply «Why?»And 30 seconds later the PST responded, to this anybody, «Due to violation of his parole conditions». Now in what other context could you ever imagine being able to ask the heads of national security questions about why they’ve done something? And actually receiving a reply? That is a radical change of society. Power structures are flatter, anybody can reach everybody else, anyone can ask questions, and everyone can see if you do not answer them

The number of world events I’ve witnessed first and foremost through twitter are becoming quite a few. I first read about Michael Jacksons death on twitter. It was all over social media, long before any established media dared report it as true. And of course, the riots on Tahrir Square in Egypt. I followed the events minute by minute, from the inside of the square – through a list made up of journalists and regular Egyptians who were inside the square, tweeting to the outside world. That is quite special. Once you get events THAT close, it is impossible not to care. I think this will eventually change the world.

Two words stand at the center of this change; Transparency and Visibility. You can no longer get away with treating people badly. Whether you are Hosni Mubarak, or United Airlines. I doubt they appreciate this kind of REAL consumer power. I’m guessing it takes them quite a while to recover from the damage this video had to their brand.

I love the web

I ❤ the web (photo from flickr.com/dullhunk

What impresses me the most, is the level of engagement and will to do good that people show on the internet. Take the wonderful story of young Harry, who although sick with cancer himself, decided to sell bracelets to raise money for cancer research. Normally, he would have sold, say 100, 200 of these to the closest family. But he (or his parents) made a website, and posted it to a few friends, and the website spread, and the media got involved – and he raised hundreds of thousands of pounds for this cause. This would not have been possible without the Internet.

There are so many great ways to make a difference in the world through the Internet. There is a website called Kiva.org, where I can lend money directly to some small project somewhere, for someone who wants to say, buy a cow to feed her village. She takes my 20$, buys the cow, sells her milk and then pays me back. This would not have been possible without the Internet.

There is a website called Kickstarter. If you have an idea, a project, an innovation or just a silly thought you want to realise and need funding – you can put your idea out there. It can be anything, from a funny-looking mobile organ  to something as lofty a goal as trying to solve the problem of how to find out if you can trust information on the Internet (I love this one – go fund it!). And people who believe in your idea sponsor you. When your idea succeeds, you pay them back. And thus we all help fund innovation! This would not have been possible without the Internet.

And I love how the Internet, and especially twitter, acutally makes me a better person. I am MORE social – because I go out and meet people I do not already know. Or I see on twitter that the neighbours are barbequing in the backyard, and go join them. A common myth is that being social online displaces real life social interaction. I don’t believe that to be true. I think the exact oposite is true – the more engaged I am online, the more amazing people I meet in real life. And twitter makes me take a distanced, ironic stance to anything that happens, it forces me to look at things from the outside, from the bright side. Tony H. of Zappos explained this extremely well when he described being locked out on a hotel balcony for 45 mins, but having his phone with him. He says «Twitter forces me to find the humour in the situation». I could not agree more.

The most frustrating thing when your Internet connection fails, is in fact not being able to tweet about it.

Internet, I ❤ you.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

a MASSIVE thank you to the delegates of IFC Holland!

(This blog is ususally in Norwegian, but given the number of new international twitterfollowers the past days, I might have to change that. Anyways; this is for you guys.)

It is friday, three in the afternoon, and I am in my hotel room winding down from three intense day at the International Fundraising Congress in Amsterdam. I just wanted to take the opportunity to send a MASSIVE thank you to all the delegates who attended my sessions on digital fundraising. You guys were amazing, and I am completely overwhelmed at the response and all the nice words from you. Thank you for participating and sharing your experiences, thank you for laughing at my stupid jokes, thank you for patiently sitting through my technical troubles – thank you for all the happy faces in the crowd, you guys make a presenter feel good. You have made my first time speaking at the IFC a blast, and I would definitly come talk to you guys again if opportunity arises.

And to all the brilliant people I have met these days; thank you for making the whole congress great, and for making the parties so fun that some of us got to bed quite a bit later than what you really should do when giving a presentation at 9 am the next morning….

To the other speakers; thank you for some great sessions – always something new and interesting to learn from you.

And to make up for killing the magic; I leave you with this very happy unicorn:

(by the way – never google «happy unicorn». There are some seriously dodgy people out there, let me say no more. But I did it for you guys!). 

Happy unicorn

Happy, happy unicorn:D

Publisert i Fundraising, Stort og smått | Merket med , , , , , | 7 kommentarer

Blogget om negativ kundeopplevelse – ble anmeldt for trakassering.

Dette høres kanskje ut som en overskrift hentet fra Junaiten, men dette er faktisk en historie her hjemmefra. Min gode venn Morten har i øyeblikket status som mistenkt for trakassering av person på internett. Dette på bakgrunn av blogginnlegg om en helt konkret kundeopplevelse hos et helt konkret firma. Dette reiser en del svært interessante prinsippielle spørsmål om grensene for ytringsfriheten – og om en bransje med enorme omdømmeproblemer som virkelig ikke gjør saken bedre for seg selv.

Bruktbilselger?

Bruktbilselger?

I januar i år kjøpte Morten en bruktbil han hadde sett på finn.no, etter å ha snakket med selger et par ganger. Etter kort tid begynte bilen å fuske, og mye viste seg å ikke være som det skulle – eller som det var sagt i fra selger. Et halvt år gav mange løfter (brutte sådan), en endeløs rekke feil og en manglende evne fra selger til å rette opp i disse. Litt research viste etterhvert at disse selgerne er beryktet for å drive med utstrakt bilsvindel. Samtaler med biltilsyn, forbrukerråd og folk kjent i bruktbilbransjen kunne fortelle at dette var disse selgerne beryktet for. Morten solgt bilen med tap sommeren 2011 bare for å bli kvitt den, i stedet for å vente på reparasjoner som aldri fant sted. I sin frustrasjon skrev han blogginnlegget «Kjøpe bruktbil? Da må du styre unna far og sønn Sirirud på Dokka» for å advare andre mot samme skjebne.

I innlegget forteller Morten sin historie, og navngir også eierne i firmaet / selgerne av bilen. Dette er offentlig tilgjengelig informasjon, gjennom bl.a. Brønnøysundsregistrene. Eier av firmaet satte (naturlig nok) ikke spesielt pris på å bli omtalt på denne måten, og har dermed valgt å gå til anmeldelse for trakassering. Og her kommer det to interessante temaer opp:

1. Fighting fire with fire?
Det å velge å møte en dårlig kundeopplevelse med en anmeldelse er kanskje verst tenkelige PR-strategi. Og: det er ikke bare de omtalte som kritiserer Morten for å ha lagt ut dette innlegget – også andre representanter for bruktbilbransjen henger seg på og mener det er for mye å forvente at en skal finne en ærlig bruktbilselger (fritt sitert fra kommentarfeltet), og rettferdiggjør det gjennom at «alle som driver med bil vil prøve å tjene på det».

Når det også viser seg at dette slett ikke er en engangsforeteelse – men at de er «den familien i Norge som er mest kjent for å slakte biler» og «er berømte helt ned til Bergen» (igjen i følge kommentarfelt og lenker oppgitt i kommentarfelt) må jeg si jeg synes det er merkelig å skape enda mer oppmerksomhet om egen person gjennom å gå til det drastiske skritt å anmelde noen for en veldokumentert bloggpost. Det skal også nevnes at Morten har mottatt både trusler og advarsler mot å rote seg bort i en såpass pill råtten bransje, og beskjed om å passe seg så han ikke blir «tatt». Det er ganske skremmende at en i utgangspunktet legitim bransje har såpass skitne understrømminger – og jammen ikke rart de har omdømmeproblemer.

Nuvel. Over til neste, mer presserende tema:

2. Er å blogge en historie trakassering – og kan man bli dømt for det? Hva med ytringsfriheten?
I rettsstaten Norge har selvsagt hvem som helst rett til å anmelde hvem som helst andre. I rettsstaten Norge har også hvem som helst i utgangspunktet rett til å si hva som helst, uten å bli straffet for det. Dette er hva vi kjenner som ytringsfrihet, og som reguleres gjennom Grunnlovens §100. Ytringsfriheten har likevel noen viktige begrensninger, som at man ikke kan krenke en annens ære, bedrive trakassering, eller f.eks rasistiske uttalelser. Disse begrensingene er viktige; man skal ikke fritt kunne skade andre og hevde seg straffefri med hjemmel i ytringsfriheten. Det som overrasker meg stort i denne saken, er at etter å ha lest blogginnlegget, kjent til anmelders bakgrunn (som langt på vei sannsynliggjør hendelsesforløpet i bloggen), så vurderer både etterforsker og politijurist det dithen at det er verdt å bruke tid på denne saken, og å kalle inn  til avhør. Og dermed at det er mulig anmelders vern i denne saken skal stå sterkere enn kundens ytringsfrihet om egne opplevelser.

Paragraftegn

Nå har jeg forsvinnende liten tro på at denne saken vil ende opp med en dom – men likevel er saken prinsippielt veldig viktig. Bloggere skal ikke kunne skrive hva som helst under dekke av ytringsfriheten – men jaggu skal de få lov til å fortelle om negative kundeopplevelser og advare andre så lenge man er sannferdig. Hvis ikke må vi alle flytte til et land med sterkere ytringsfrihet.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi har lover for elektronisk kommunikasjon, vennligst følg dem Elixia.

For drøyt et år siden meldte en venninne av meg seg inn i Elixia. Hvis hun gav dem nummeret til to venner de kunne ringe å spørre om var interesserte, fikk hun en gratis måned med trening. De fikk mitt. I og for seg helt ok, jeg sa i fra at jeg ikke var interessert – samt at senteret var på helt feil side av byen for meg, så det var dobbelt uaktuelt. Det som IKKE er ok er at Elixia deretter puttet meg og mitt mobilnummer i sin database, uten mitt samtykke.

I Norge har vi et lovverk som strengt regulerer kommersielle aktørers anledning til å kommunisere direkte til forbrukere. Markedsføringslovens §15 forklarer dette enkelt og greit:

» I næringsvirksomhet er det forbudt, uten mottakerens forutgående samtykke, å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer ved elektroniske kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon.»

Den 13.09 tikket følgende tekstmelding inn på telefonen min: «Hei. 14-15 september har vi et super tilbud. Vi tilbyr trening i sep & okt for kun 99 kr og kr 0,- i innmelding.TLF 22 90 25 50. Mvh Elixia Kalbakken. »

Det er altså forbudt å  kommunisere direkte med meg i markedsføringshensyn, med mindre jeg eksplisitt har gitt mitt samtykke på forhånd. Å få mitt telefonnummer fra en tredjepart er ikke å regne som samtykke. Unntaket fra denne regelen er dersom det kommuniseres i et eksisterende kundeforhold, der personopplysningene er mottatt i forbindelse med et salg. Å få mitt telefonnummer fra en tredjepart er ikke å regne som eksisterende kundeforhold. Living har tidligere forsøkt å strekke definisjonen av et eksisterende kundeforhold, gjennom å sende reklame-sms til alle som har handlet hos dem – det ble ikke spesielt godt mottatt. Å sende til noen som aldri noensinne har handlet hos deg i det hele tatt, slik Elixia gjør, er så milevis utenfor lovbestemmelsene at det på ingen måte kan forsvares.

Ok da, feil kan skje, og man kunne kanskje tenke seg at nummeret mitt ved en feil hadde havnet i databasene deres. Men jeg er ikke alene om å ha denne opplevelsen. Da jeg la ut en melding på twitter om dette, fikk jeg flere svar fra andre som har opplevd det samme, og også noen som hadde meldt dem til Forbrukerrådet for dette for flere år siden. Så dette er et gjennomgående problem for dem – manglende respekt for personopplysninger.

Jeg gjorde dermed som et hvert moderne menneske; gikk inn og sutret litt på deres facebookside:

Fra facebook.com/elixia
Fra facebook.com/elixia

Et døgn senere får jeg svar, og de «har nå fjernet meg fra sine lister». Vel og bra. Men ikke mer enn en uke senere ramler det jammen inn nok en melding! «Torsdagen den 22.september har Elixia Kalbakken nattåpent med happenings og servering av kveldsmat. Vi har også et kjempetilbud til nye medlemmer, og du er hjertlig velkommen til å komme in og teste oss. Kun 22.september! Sportly hilsen Elixia Kalbakken».

Dette er fullstendig mangel på respekt for regelverk, god markedsføringsskikk og forbrukerne som sådan. . Hvorfor markedsledelsen i Elixia tror at dette er god markedsføring og med på å styrke merkevaren deres, det lurer jeg virkelig på. Hva skal hensikten med dette været? Vi har et lovverk folkens, vennligst forhold dere til det.

(P.S.: Dette er ikke det eneste området Elixia gir beng i bestemmelsene for markedsføring og kjører sitt eget løp: Like før posting av denne artikkelen fant jeg dette innlegget av @johanhal, om hvordan Elixia bryter markedsføringslovverket for offentlig rom, og hvor kommunene må bruke mye tid og ressurser på å rydde opp etter dem . Gratulerer, Elixia, dere vinner prisen for årets markedsføringsversting.)

(P.S. 2: Kan bedriftene slutte å gjøre så mye vanvittig teit, så jeg kan gå slutte å skrive sånne sinna-blogginnlegg??)

Publisert i Markedsføring, Stort og smått | Merket med , , , , , , | 6 kommentarer

Kjære NSB: en frustrert reisende ber innstendigst om hjelp.

Kjære NSB. Jeg liker dere veldig godt. Jeg liker å kjøre tog, og jeg liker generelt selskapet. Jeg liker bildet av å gli miljøvennlig gjennom norsk natur som tar pusten fra en. Jeg har forståelse for at mesteparten av deres problemer med forsinkelser og stans ikke er deres feil, men skyldes et rammeverk dere ikke kan gjøre noe med. Så jeg VIL være glad i dere. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å føle meg som en idiot hver gang jeg skal reise ut fra Oslo og til byene rundt på Østlandet.

Dere skjønner, for å bruke billettautomatene deres riktig må man være lommekjent i hele Oslo og fylkene rundt. Og det er ikke jeg, født og oppvokst i Trondheim som jeg er.

Jeg har månedsbillett fra Ruter her i Oslo nemlig. Det vil si at jeg ikke skal betale full pris på billetten til for eksempel Drammen, siden månedsbilletten min betaler for den delen av reisen som er i Oslo. Lenge tok jeg det som en selvfølge at man da skulle velge «overgang Ruter»-knappen. Det slo meg som naturlig, liksom. Det var helt til en pottesur konduktør en dag kunne berette at denne knappen gjaldt for å FÅ overgang innad i Oslo – ikke for deg som alt HAR. Så jeg beklager at jeg har betalt 20 kroner for billett i stedet for 80, det var ikke meningen å snike. Det er for meg en gåte i hvilken situasjon man står på Oslo sentralstasjon og trenger å kjøpe en billett  fra Drammen til Oslo, som gir deg overgang i Oslo, men det får så være. Den knappen har sikkert en hensikt utover å forvirre folk.

Nei, hvis man har Oslobillett skal man bytte ut fra-stasjon fra Oslo S til «siste Oslostasjon på den strekningen du reiser». Det er mye mulig at NSBs ansatte har pugget hva som er siste Oslostasjon på alle strekninger ut av denne byen, men det har altså ikke jeg. Så da ender jeg som regel med å betale fullpris-billett, eller å måtte stille meg i den endeløse køen for manuelt kjøp.

Siden jeg har gode venner som bor i Drammen har jeg etterhvert lært meg at Lysaker er siste Oslostasjon i den retningen, så jeg klarer nå å kjøpe billett på automaten. Skal jeg til Lillestrøm dog, er jeg like lost. Men la oss nå si at jeg skal til Drammen. Da oppstår et nytt sett med problemer. For jeg har jo ettertrykkelig fortalt maskinen at jeg skal reise fra Lysaker til Drammen – selv om jeg egentlig står på Oslo S. Så maskinen viser meg lydig de togavgangene som går fra Lysaker så klart – og ikke de som går fra Oslo S som er stasjonen jeg skal reise fra. På billetten min står det «Lysaker – Drammen». Og så printer den på avgangstiden – fra Lysaker. Ikke fra Oslo S, som er stasjonen jeg skal reise fra.

På avgangstavlen står det Oslo-Larvik. På billetten min står det Oslo – Drammen. Hei NSB: JEG VET IKKE AT DET ER TOGET TIL LARVIK SOM STOPPER I DRAMMEN! Tidene på avgangstavla finnes ikke noe sted på min billett heller – for dér står jo avgangstid fra Lysaker.

Kan dere skjønne hvilket irritasjonsmoment en sånn filleting er?

Så NSB, vær så snill, to små triks for blide og fornøyde reisende som dere faktisk KAN gjøre noe med:

1. Overgangsknapp på billettautomaten.
2. Skriv endestasjon på toget på billetten i tillegg til min destinasjon. Det er jo endestasjonen som kan finnes igjen på avgangstavlen.

Okei? På forhånd tusen takk fra forvirret reisende.

Publisert i Jeg lurer på.., Stort og smått | Merket med , , | 74 kommentarer

Brukervennlighet IRL. Eller: Men så SI hva du vil selge da!

Jeg liker å dra analogier fra den digitale verden ut i den virkelige verden. Noe jeg leser mye om, er brukervennlighet på nettsteder. Det er det som kjent mange som er dårlige på. Det du vil vite / gjøre ligger gjemt langt nede i alskens vissvass.

Like ved jobb hos meg ligger et sted som heter Yoghurt Heaven. Jeg tror det åpnet for omtrent to år siden. Hver dag går jeg forbi. Utenifra ser det omtrent sånn ut:

Yoghurt heaven
Yoghurt heaven. Bilde lånt fra yoghurtheaven.no

Jeg har aldri vært innom, fordi jeg ikke helt har skjønt hva de vil. Jeg har gått ut i fra at de kanskje selger noen form for frozen yoghurt, eventuelt kanskje sånne yoghurt og müsli-lunsjer? Eller kanske de er en spesialforretning for ulike typer yoghurt fra rundt om i verden? Vanskelig å si. Lite i navn eller design forteller om hva de faktisk driver med der inne. Vil jo ikke risikere å stå der og lete etter tyrkisk yoghurt i det som viser seg å være en isbar, for eksempel (oh the humiliation, lizzm).

Dette har de åpenbart innsett, og tatt grep for å hjelpe brukeren frem til riktig handling. I dag når jeg gikk hjem sto dette lekkert designede og forseggjorte skiltet utenfor:

Plakat med "is"

Halleluja, jeg er solgt!

Aaah. De selger is. Jeg gikk innom og kjøpte en:)

Publisert i Markedsføring, Sosiale medier, Stort og smått | Merket med , , , , | 3 kommentarer

Når er det greit å slette poster og banne brukere fra en Facebook-side?

Alle som jobber med en Facebook-side møter før eller siden på problemet med «uønsket» engasjement på sidene sine. Det kan være gjengangere som ofte har en egen agenda som er uforenelig med side-eiernes intensjoner, eller det kan være repetetive innlegg fra flere personer. Å håndtere slike poster og slike personer riktig, er en utrolig vanskelig balansegang, og her på huset blir vi i hvert fall aldri ferdige med diskusjonen om hvordan slike skal håndteres.

Ideelt sett skulle jeg ønske man kunne ha en helt åpen policy, og aldri slette noe og alltid svare. Men verden er ikke ideell – noen ting kan man ikke la stå, og noen diskusjoner er det ikke verdt å begi seg inn i.

En av «problemene» vi har på våre sider, er at vi  med jevne mellomrom opplever mye posting om svært alternative behandlingsmetoder, konspirasjonsteorier om «Big Pharma» (at legemiddelindustrien skjuler naturlige kurer mot kreft for ikke å tape What to do?penger), og nye magiske kurer som har dukket opp. Dette kommer fra ulike kilder, det kan være alt fra tilfeldige personer som tilfeldigvis har kommet over dette og ønsker å spre informasjonen, til folk vi vet tilhører miljøer som hardnakket fremmer alternativ behandling. For oss er dette uforenelig med å gi god kreftinformasjon, og vi har også fått tilbakemeldinger fra brukerne av siden vår at de ønsker at siden skal være fri for «vidunderkurer», siden det bidrar til forvirring og, for mange, desperasjon. Hos oss vil de gjerne møte vitenskapelig bekreftet informasjon.

Noen ganger sletter vi, noen ganger svarer vi, og noen ganger bare ignorerer vi og lar stå uten å svare. Men det er vanskelig å vite når vi skal gjøre hva. Vi har et stort hensyn å ta ovenfor pasienter, pårørende og informasjon til befolkningen generelt. Samtidig ønsker vi jo å holde siden vår så åpen som mulig med rom for alle – og for all del unngå å trå feil, og provosere og erte på seg en «hevn», noe man har sett andre firmaer gjøre  (uten sammenligning forøvrig).

Dette er noe av det vi vurderer før vi bestemmer hva vi gjør med en post:

  • Hvor graverende er innholdet i kommentaren (faktafeil, vridde sannheter etc)?
  • Ser det ut til at posteren har kommersielle motiver?
  • Er dette en gjenganger eller førstegangs-poster?
  • Hva er tonen i posten – er det mulig med konstruktiv tilbakemelding, eller vil det bli front mot front og uendelig diskusjon vi ikke kan «vinne»?

Noen situasjoner er svart/hvite og lette og ha med å gjøre. De aller fleste er grå, og vanskelig å avgjøre.

Jeg vil gjerne høre andres erfaringer og meninger fra egne sider her – når er det greit å slette en kommentar? Eventuelt banne en bruker? Er det i det hele tatt noen gang greit? Hva med folk som gjentagende poster samme standpunkt/mening/historie, selv om man har fått svar? Hva når mange poster samme innhold, og du ikke kan gå god for innholdet? Svare hver gang eller slette?

Hvilke situasjoner møter du på din facebook-side? Hva løser du dem?

Publisert i Kreftforeningen, Kundeservice, Markedsføring, Sosiale medier | Merket med , , , | 8 kommentarer

Den obligatoriske posten om Facebooks nye promotion guidelines 11.mai

Det er vel ingen vei utenom – jeg må vel skrive om den siste revisjonen av Facebooks Promotion Guidelines også, revidert 11. mai i år. Og denne posten blir kort:D I motsetning til da jeg så meg nødt til å forklare reglene første gang i august i fjor, eller da de ble revidert i desember i fjor, nærmer retningslinjene seg nå rene skjønnlitteraturen. Sånn hvis du ser litt stort på det, da.

Slik opplevdes de gamle Promotion Guidelines

Slik opplevdes de gamle Promotion Guidelines

For Facebook har nå fjernet alle sær-påbud om hva du kan og ikke kan gjøre. I stedet sier de nå simpelthen at du selv er ansvarlig for at din promotion (i mangel av godt ord på norsk) overholder lovverket i det landet du holder til.

Fortsatt gjelder det at konkurransen / promotionen må foregå på ekstern side eller i tredjepartsapplikasjon, og at du ikke kan bruke Facebooks innebygde funksjoner som konkurranselementer. Det vil si at du ikke kan be noen kommentere, like, poste på vegg, laste opp bilde osv for å delta i konkurransen. Du kan heller ikke bruke liker-knapp og kommentarfelt til avstemming og lignende. Du kan ikke bruke Facebook til å varsle vinnere – du MÅ samle inn e-postadresser/telefonnummer og varsle vinneren utenfor Facebook. Det er dog ingenting i veien for å fortelle hva som vant, eller for eksempel vise frem et vinnerbilde på Facebook.

..og slik oppleves de nye Promotion Guidelines:)

..og slik oppleves de nye Promotion Guidelines:)

Det eneste som fortsatt er litt forvirrende, er dette med å like eller sjekke inn som kriterie for deltakelse. Etter punkt 4 i retningslinjene kan du sette som kriterie at du må like en side eller sjekke inn et sted for å kunne delta i en konkurranse – men punkt 3 presiserer at det at du sjekker inn eller liker ikke automatisk kan gjøre at du deltar i konkurransen!

Altså, dette er ikke lov: Poste på vegg, i egen bloggpost, eller hvor som helst ellers»Bli tilhenger av vår side/sjekk inn på vår place, vi trekker ut en av dere som får [sett inn fantastisk premie her]»

Men dette er lov: Ha en konkurranse som kun er synlig for fans, hvor én tilfeldig deltaker blir vinneren. Eksempelvis skrive i tredjepartsapplikasjon «Send inn skjemaet under, en av dere trekkes ut til å få [fantastisk premie]. Ikke-fans vil ikke se konkurransen i det hele tatt.

Med andre ord er mange av de irriterende og forvirrende påbudene borte, mens essensen og bakgrunnen for disse retningslinjene er bevart. De er der for å gjøre Facebook til et triveligere sted for oss alle, og jeg synes disse gjør det – samtidig som næringsdrivende ikke er unødvendig hindret. Jeg synes i grunn retningslinjene begynner å bli ganske så lettfattelige og forståelige nå, hurra for Facebook:D

Publisert i Markedsføring, Sosiale medier | Merket med , , , , , , , , | 64 kommentarer

deLillos skrev oppskriften på hvordan lykkes i sosiale medier i 1995

I begynnelsen av april holdt jeg et foredrag på et seminar om digital kommunikasjon / sosiale medier i regi av Næringsforeningen i Trondheim. Jeg var siste taler. Og er det noe som er risikosport, så er det å være siste taler på et seminar om sosiale medier. Du kan banne på at noen av de før deg har brukt opp alle klisjeene dine. Så jeg turde ikke annet enn å komme opp med egne klisjeer. Der jeg satt med hodet i bløtt og holdt skjegget bort fra postkassa kom svaret til meg som lyn fra klar lyspære. Under en av Vinterlyd-konsertene tidligere i år hørte jeg deLillos oppsummere mulighetene, fallgruvene og løsningen på hvordan bedrifter skal opptre i sosiale medier. Og dette hadde de tenkt ut allerede i 1995!

En smak av sommer

Folk vil ha en smak av sommer. Og ikke deg og din merkevare.

Dette er hva bedriftene gir dem

Og dette er hva mange bedrifter gir på facebook. Fy-fy.

Fordi de glemmer å lytte.

Fordi mange glemmer det å lytte, for det gir dem ingen nytte. Tror de ja, toskene.

Alle sosiale medier-eksperter må ta seg en bolle og svelge early adopter-statusen sin med. 1995, ass.

Publisert i Sosiale medier, Stort og smått | Merket med , , , | 16 kommentarer