Slides fra Kommunikasjonsforeningen Hordaland sin fagdag i historiefortelling 3. februar

For en fantastisk dag i Bergen! Strålende sol og smilende folk i salen, Bergen ass – leverer!

Jeg holdt et foredrag som handlet om hvordan du kan ta sosiale medier-arbeidet i en bedrift på alvor, slik at det blir noe som faktisk gir effekt, i stedet for noe man «bare gjør» fordi «det må man bare».

Presentasjonen min ligger tilgjengelige på slideshare – ta en titt for gode tips 🙂

(P.S.: Hvis du tester det ut – del resultatene! Jeg vil veldig gjerne høre hvordan det går.)

(P.S 2.: Trenger du hjelp? Jeg holder gjerne workshop for teamet ditt så dere kan få dette under huden, eller bidrar med rådgivning for eksempel. Ta kontakt, så kan vi snakkes nærmere.)

Foto: @borgny på instagram. Nordea-puppene fikk gjennomgå litt. Jeg beklager. 

Tid for forandring – mitt lille firma blir heltidsjobb!

Det har vært snart seks fantastiske år i Kreftforeningen. Jeg har lært så mye, og vært priviligert med å ha det som må være en av landets beste ledere som nærmeste sjef. Jeg har skikkelig gode kolleger som jeg er veldig glad i, og jeg har fått jobbe med en utrolig spennende merkevare, i en tid hvor den digitale utviklingen har gjort at jeg har gått fra den ene morsomme oppgaven til den andre. Jeg er veldig takknemlig for disse årene.

Men tidene forandrer seg, og jeg har besluttet at det er på tide med nye utfordringer. Jeg trives fortsatt utrolig godt i Kreftforeningen, men jeg ønsker å ha mer tid til kurs og foredragsvirksomhet, og til å kunne ta på meg spennende oppdrag i inn- og utland. Det riktige – ekstremt vanskelige – valget ble dermed å forlate min fine jobb i Kreftforeningen. Så nå starter jeg for meg selv, og gleder meg til å se hva jeg kan få til på egenhånd!

Den 1. september er jeg ikke lenger fast ansatt i Kreftforeningen. Men fordi vi skiller lag som ekstremt gode venner, vil vi fortsette å jobbe sammen – jeg skal bruke en del av min tid hos Kreftforeningen i hvertfall frem til jul. Det er jeg utrolig glad for – ingenting er hyggeligere enn å ha en så god første kunde! Men de andre 60 % av min tid – de er tilgjengelige for deg!

Jeg vil hovedsaklig fokusere på veldedig sektor også fremover. Bransjen vår er i forandring, og det er mange organisasjoner rundt om så beveger seg ut i fundraising-farvann for første gang nå. Mange erfarne fundraisingorganisasjoner går spennende tider i møte i sin digitale fundraising. Det betyr at norske byråer kanskje endelig lærer forskjellen på fundraising og markedsføring – men inntil da er det jeg som kan stille med den kompetansen. Oppdrag fra andre sektorer kan selvføgelig også være aktuelt hvis de er skikkelig kule:D

Jeg skal bruke sommeren til å definere tydelig hva det er jeg skal jobbe med, og kommer tilbake i august med mer informasjon. Kurs, foredrag og spennende rådgivningsoppdrag innen digital kommunikasjon generelt og fundraising spesielt blir i hvertfall hovedoverskriftene. Det innebærer for eksempel:

• Digital strategi
  • Innholdsstrategi
  • Sosiale medier
  • Digital fundraising
  • Skjemadesign
  • Giveropplevelse på nett
• Konverteringsøkning
• Bindeledd / prosjektledelse mellom organisasjon og byrå – en som snakker begge språk
• Fundraisingkompetanse på teamet ditt når byrået jobber med organisasjoner
• Web- og annen digitalkompetanse til teamet ditt når organisasjonen jobber med byråer
• Kommunikasjon generelt
• Fundraising generelt
• Kurs og foredrag om alt det ovenstående

Så jeg er tilgjengelig for oppdrag fra og med 01. september. Ta kontakt, så finner vi på noe morsomt og effektivt sammen.

Tusen takk til alle jeg har vært så heldig å jobbe med og samarbeide med i de siste 6 årene – dere har gjort meg til den fagpersonen jeg er, og jeg kommer til å savne den fantastiske arbeidsplassen Kreftforeningen er noe helt vanvittig.

Så gøy dette blir!

I dag har jeg meldt meg ut av partiet Høyre

Det var ikke noe 8. mars-tog der jeg var den dagen i år, så dette får bli min litt forsinkede kvinnedagsmarkering i stedet. Likestillingspolitikken i Høyre har dreid i en retning jeg som uttalt feminist ikke lenger kan stille meg bak. Jeg er så ufattelig skuffa over at partiet som jeg har vært med å heie frem over mange år velger å bruke stemmen min til å tale likestillingen midt i mot. Det var ikke dette jeg stemte på.

Jeg har venner både til høyre og til venstre i politikken. Men i likestillingsspørsmål, der har de stort sett ment det samme. Vi har irritert oss like mye over glasstak og «lille venn»-holdninger, og vært skjønt enige om at likestillingen langt fra er i mål enda. Nå er det merkelig stille fra mine feministvenner til høyre for streken.

Jeg hadde en litt dårlig følelse allerede under valgkampen. Plutselig var det det å fjerne fedrekvoten partiet mitt sto og snakket høyest om. Ikke bedre skoler og retten til å også være flink, mer rettferdige skatter, og bedre tilrettelegging for innovasjon og verdiskaping. Nei, fjerning av fedrekvoten. Men jeg tenkte at det nok var resultat av noen enkeltstemmer i partiet som løftet saker man kanskje ikke egentlig ønsket å fokusere på – var litt uheldig rett og slett. Og at det aldri i verden kom til å være noe man gjennomførte. Alle skjønner jo at det er kvinnepolitisk selvmord? Alt tyder jo på at fjerning av fedrekvote gjør at færre fedre tar ut permisjon. Danmark har prøvd. Jeg satte det på kontoen for uflaks, og valgte å stemme Høyre likevel.

Jeg tenkte at etter valget, da kommer nok de viktige sakene frem.

Jeg ble derfor mildt sagt sjokkert da det som kom ut av regjeringsforhandlingene ikke bare var en svekking av fedrekvoten, men i tillegg å vedta en reservasjonsrett for fastleger i spørsmål om abort. I alle dager?! Fortsatt tenkte jeg, kanskje naivt, at dette kom da aldri til å gå igjennom.

Det er provoserende at partiet etter å endelig komme i posisjon, god posisjon til og med, i medvind og med støtte i befolkningen, velger å kaste det bort på noe så idiotisk som en reservasjonsrett for fastleger mot abort. De politiske rådigvere som ikke så dette komme milevis unna – som ikke skjønner hvor viktig denne saken er –  de bør ta sin hatt og gå. Rekordoppmøte i 8.mars-tog med antall man ikke har sett siden 70-tallet taler sitt klare språk.

Det er også utrolig provoserende at man velger å møte den enorme motstanden mot reservasjonsordningen med at motstanderne «ikke har skjønt forslaget». Joda – vi har skjønt det. Vi er bare ravende ropende rasende uenige. Spørsmålet er større enn de faktiske konsekvensene kanskje skulle tilsi. Man setter her en godt betalt offentlig ansatt fastlege over sårbare kvinner i en fra før av vanskelig situasjon. Det er det spørsmålet handler om, og det er det vi er uenige i.

Det blir forresten ikke noe bedre av å forsøke å døpe det om fra en reservasjonsrett til en reservasjonsmulighet. Du setter fortsatt legen til doms over kvinnens valg.

Hva i all verden var det som skjedde etter valget? Hvor ble det av det partiet jeg kjente og var stolt av å være med i? Jeg har venta ganske lenge nå, men det ser ikke ut som noen har tenkt å rope «Seriøst folkens, vi bare kødda, selvsagt skal vi ikke innføre kvinnefiendtlig politikk, aaaprilsnarr!». Så da ser jeg ikke at jeg har noe annet valg enn å melde meg ut.

Jeg skjønner at man må inngå kompromisser i politikken, men denne hestehandelen er jeg ikke villig til å være med på. Jeg håper andre Høyremedlemmer som ikke støtter retningen likestillingspolitikken i Høyre går i, gjør det samme. Jeg håper partiet skjønner tegninga, og staker opp kursen på ny. Jeg håper jeg får mulighet til å igjen støtte opp om et parti som kjemper for bedre vilkår for næringslivet, for en kunnskapsbasert skole hvor det er like viktig å få hjelp enten du ligger foran eller bak kurven, for et bedre og mer effektivt helsevesen – og for en økt likestilling.

Jeg håper vi en gang får tilbake et Høyre som går i front i likestillingsarbeidet.

P.S.: Til de av dere som vil hevde at dette ikke handler om abortkamp, vil jeg anbefale å lese Eirin Eikefjords gode kommentar i BT: «Moderne abortkamp«. 

Vil folk betale med mobil-nettleseren?

Det er et lurespørsmål. Svaret er selvfølgelig et rungende «JA!». Det vil si, hvis du lar dem da, så klart. 

Juleaksjonen til Kreftforeningen ble (selvfølgelig) laget i vår responsive plattform, så den tilpasser seg alle skjermstørrelser og virker på alle dingser. Vi så helt fantastiske konverteringsrater over hele linja – men viktigst i denne sammenhengen: hvor liten forskjell det er på konvertering fra mobil og fra desktop. Og ikke minst hvor langt foran nettbrett ligger!

Konverteringsrate på juleaksjonen

Hva betyr dette da?

Ser man bak disse tallene kan man i hvertfall gjøre noen antagelser. For eksempel vet vi i fundraisingverden at kvinner 40+ er de beste giverne. Dette sammenfaller med gruppen som mest sannsynlig bruker en tablet (iflg TNS Gallup). Tallene viser at selv om menn er i flertall når det gjelder å kjøpe/eie et nettbrett, er kvinner mer sannsynlige til å ha det som sin foretrukne surfedings. (Veldig) forenklet kan man altså si: Menn bruker sin laptop, kvinner bruker sitt nettbrett. Så gitt at gruppen som er mest sannsynlig til å gi bruker nettbrett, burde en virkelig gjøre det mulig for dem å gi fra et nettbrett!

Det er hovedsaklig to lærdommer her:

Tilpass nettsiden din til mobile dingser

For [sett inn foretrukket guddom]s skyld – sørg for at donasjons- eller ehandelssidene dine er mobiltilpasset! Hvis mobile surfere ikke har mulighet til å gi/kjøpe på siden din – se hva du går glipp av ah! Det ville vært tåpelig å si til alle disse menneskene at de ikke kan få gi deg penger / kjøpe produktet ditt.

Less is more – kan du droppe noe?

Alle som har hørt meg holde foredrag vet at jeg er en forkjemper for å be om mindre info. Noen ganger må vi rett og slett velge mellom å få data om giveren, og å få gaven i det hele tatt. Dette er spesielt sant når man jobber med små skjermer. Bevisene er ganske tydelige fra juleaksjonen. Vi har et svært strippet gaveskjema, som bare spør om navn, epost og beløp. Vi ser at konverteringen fra små skjermer er større her enn hva de er på våre vanlige donasjonsskjemaer hvor vi ber om mer informasjon.

Jeg tenker moralen er at noen ganger er det bedre å bare akseptere en donasjon for hva det er – en «engangsgave», og heller prøve å få et lengre forhold til giveren etterhvert. Er det ikke tross alt bedre å få noen til å føle så sterkt for en sak at de gir en gave der og da, og så kan du håpe på å få mer data senere, enn å be om så mye data i første omgang at du skremmer dem vekk?

Er det andre som har erfaring med konverteringsrater fra mobile dingser? Opplever dere stor forskjell på de ulike plattformene? Jeg vil gjerne høre hva dere andre har erfart i kommentarfeltet 🙂

At folk ikke vil snakke med merkevarer er bullshit

Jeg hører ofte i ymse sammenhenger at «ingen vil snakke med brands». Med påfølgende råd om å vise frem personene bak merkevaren, ikke gjemme seg bak en logo, osv., som om det å bruke en logo i sosiale medier er det verste man kan gjøre.

I call bullshit.

Så lenge samtalen er relevant, og tonen oppleves som naturlig for mottakeren opplever jeg at det er revnende likegyldig hvem som svarer for merkevaren. Faktisk kan det være et forstyrrende element å bli introdusert for en eller annen person du ikke aner hvem er. Det er jo merkevaren du har et forhold til!

Fin-fine beviser på at folk ikke har noe imot å snakke med merkevarer finner jeg i egen organisasjon. Når folk kan svare «null stress russedress!» til Kreftforeningens logo, og spørre med hjerter og stjerner om også vi liker Isac Elliot (som spiller på årets Vinterlyd), ja da skjønner ikke jeg hvilken merkevare folk ikke skulle være i stand til å snakke med.

Det er misforstått å si at ikke folk vil snakke med en merkevare, og at man derfor må putte fjes i profilbildene til bedrifter og det som verre er. Men folk vil ikke snakke med noen som høres ut som en årsrapport. Altså må merkevaren snakke som et menneske.

Det holder i massevis.

Hvordan Kreftforeningen doblet inntektene fra sine nettsider

Det er en seiglivet myte i fundraising; det at hvis noen virkelig har gått inn på en nettside for å støtte organisasjonen vår, ja da tåler de selvfølgelig at det er et felt eller to ekstra i skjemaet. Men det stemmer simpelthen ikke!

Hvis veldedige organisasjoner var nettbutikker som var utelukkende avhengige av sine nettsider, hadde vi (nesten) alle vært konkurs. Men fordi vi har andre, større, ben å stå på så ser vi ikke alle pengene vi IKKE får. Alt vi ser er at «vi får jo ikke noe særlig inn på nett, så det er ikke så viktig». Og det er denne holdningen som holder den sta myten i live. Jeg håper vi nå kan ta livet av den, en gang for alle.

Gjennom tre enkle prinsipper har Kreftforeningen nærmest doblet inntektene som kommer fra våre nettsider i det året som har gått siden vi re-designet våre nettsider. Det var fantastiske Netlife Research som hjalp oss med jobben.

• Fokus på godt interaksjonsdesign
• Fokus på å gjøre harde prioriteringer, og å sette innholdet i førersetet.
• Fokus på gode fundraising-prinsipper

For en uke siden holdt jeg og interaksjonsdesign-perlen Ida Aalen en presentasjon på Fundraisingkonferansen, hvor vi fortalte om prosessen og resultatene.*

Resultater så langt

• Faste givere (avtalegiroavtale): opp 88 %
• Engangsdonasjoner, totalt beløp: opp 72,8 %
• Engangsdonasjoner, antall gaver: opp 70 %
• Nye medlemmer: opp 8,5 %
• Gjennomsnittsbeløp: opp 20 kroner – så langt.

Disse økningene er kommet uten at vi har gjort særlige tiltak for å øke trafikken, så det er mer eller mindre som et rent resultat av de designvalg vi har tatt. Det kan også nevnes at innsamling på ingen måte er en hovedprioritet for Kreftforeningens nettsider, slik at dette ikke skyldes noe grep om å lage donasjonsknapp på hele forsiden – snarere tvert i mot.

Hva vi gjorde

Giveren vet ikke hva vi vil at han/hun skal gjøre.

Ved å gjøre valgene tydeligere, vet brukeren hva vi vil han/hun skal gjøre, og sjansen for at brukeren i det hele tatt tar et valg øker.

Dette er de viktigste grepene vi gjorde for å oppnå denne økningen.

• Prioriteringer. Vi har tatt de vanskelige valgene om hvordan giveren skal støtte oss. Giveren slipper å ta stilling til en rekke ulike måter å gi på. Bort med the Paradox of Choice.  Giveren skal ikke trenge å finne ut om han/hun bør gi en gave, bli fast giver, bli medlem, blir frivillig, starte en innsamling eller følge oss på facebook. Vi tok valget for dem.
• Enkel UX som følger reglene for godt interaksjonsdesign.
• Strippe ned til de helt nødvendige data. Vi spør ikke om mer en absolutt nødvendig. Hvert ekstra felt i skjemaet ditt skader konverteringsraten.
• Klar og tydelig, vennlig og konverserende tone. Ikke en avhøring av giveren. Du finner ikke noe «databasespråk» hos oss. Adressefelt2 gå hjem!
• Fundraising-teknikker som å jobbe med default og foreslåtte beløp. Vi har lekt litt rundt med dette, med veldig kule resultater.

Jeg skal komme tilbake til disse resultatene og gå mer i dybden på de fem viktige punktene i flere bloggposter. Men for nå: SLUTT å si at folk vil fylle inn det ekstra feltet i skjemaet! Det vil de ikke.

*P.S.: Dette er et-årsresultater. I de tider av året hvor vi har stor mengde drop-in trafikk som f.eks til jul, ser vi at økningene er enda høyere – så mye som tidvis 250%. Jo mer drop-in trafikk du har, jo større forskjell kan du gjøre med et godt donasjonsløp.

Min og Idas presentasjon kan du se her:

(Flere poster om dette er lagt ut i min engelske blogg: http://beateinenglish.wordpress.com)

Gav jeg akkurat bort personopplysningene mine for SJANSEN til å få en pakke DROPS?!

Julegodteriet og pepperkakene tok slutt på kontoret i dag. Jeg sutret som seg hør og bør på twitter.

Ånai. Nå ble det tomt for pepperkaker og julegodteri her på kontoret :C

— Beate Sørum (@BeateSorum) January 16, 2013

Kollega Monica følte min smerte. Først prøvde hun å lure i meg gulerøtter, før hun tok meg på alvor og tilbød meg muligheten til å få en pakke drops fra Komplett.

https://twitter.com/solheimslind/status/291549342798594048

Ti sekunder etterpå hadde jeg åpnet skjema, skrevet inn fullt navn og adresse, og trykket send.

Jeg gav akkurat bort personopplysningene mine for sjansen til å vinne en pakke drops

Veeeeentnålitt! Gav jeg akkurat bort masse personopplysninger mot sjansen til å vinne en pakke drops? Jeg var ikke en gang garantert en pakke drops med firmalogo på? Jeg gav akkurat bort mine personopplysninger til et stort firma, uten å ane en fjert om hvordan de har tenkt å bruke disse opplysningene, eller hvorfor de spør.

Nå antar jeg jo at dette er helt harmløst i akkurat dette tilfellet, og at Komplett.no bare ønsker å være trivelig på nyåret og gi bort drops. Men jeg ble oppriktig bekymret over hvor lett og rundhåndet jeg gav bort opplysninger jeg tross alt vokste opp med at man ikke skal fortelle til fremmede. Identitetstyver i dag har altås en lett jobb. Lag et google-skjema, lov bort drops, se personopplysningene renne inn. Jeg trøster meg selv med at jeg i hvertfall sjekket url’en med et kjapt blikk og så at den var tilsynelatende seriøs. Mager trøst.

Jeg er en veldig åpen person på internett. Jeg har en stort sett åpen facebookprofil, en twitter-profil i fullt navn, en åpen Instagram-profil, en blogg med mange opplysninger om meg i, og mitt fulle navn, adresse og telefonnummer ligger åpent på gule sider blant annet. Åpenheten er valgt, og jeg innbiller meg at jeg er svært bevisst på hva jeg legger ut offentlig og ikke. Jeg er jo klar over at stort sett all informasjon om meg finnes søkbart på internett. Men det må folk i det minste mer eller mindre aktivt lete opp, bestemme seg for meg som offer, det føles liksom ikke så ille. Denne åpenheten har likevel tilsynelatende den effekten at den senker verdien jeg synes mine personopplysninger har. Jeg deler dem jo ut for en slikk eventuelt ingenting! Gudbedre.

Jeg ler av folk som går på nigeria-svindel. Selv gir jeg bort personopplysningene mine for kanskje litt logo-godteri.

Tankevekker.

Update:
Jeg vant ikke drops. Men fordi Komplett.no er no’n skikkelig ræsere i sosiale medier har de plukket opp denne bloggposten, og så fikk jeg drops likevel. Hurra 😀 Personlig kundepleie, asså. I like.

Sjokoladeskandalen: Trusler og sjikane fra Xocai / Sjokoservice NOrge

Bloggen tar et midlertidig opphold fra vanlig program av markedføring og rants, for å utføre nødvendig samfunnstjeneste. I dette tilfellet: Fortelle historien om den «sunne» sjokoladen Xocai og selskapets mafia-metoder i forsøket på å true kritikere til taushet.

I utgangspunktet høres det kanskje ikke så skummelt ut å bli truet av en sjokolademafia. Men når man får trusler om søksmål i mangemillionerkroners-klassen, beskjed om at mange av selskapets 9000 medlemmer har møttes for å diskutere hvordan de kan få slutt  på hans «angrep» – en gang for alle, i en epost som også inneholder detaljert veibeskrivelse til hjemmet ditt, ditt fulle slektstre med bilder(!) av nære familiemedlemmer og beskjed om at dette også er sendt til din arbeidsgiver og alle dine kolleger  – da er det blitt veldig skummelt.

I bl.a. USA er det bitt vanlig å true kritikere med søksmål og andre skremmende, men vagt formulerte, konsekvenser for å hindre kritikere i å omtale et produkt eller en person. De fleste bloggere er vanlige folk, som enten ikke har ressurser til å stå i en slik sak, eller som ikke har tilstrekkelig juridisk kompetanse til å se gjennom legaleeze’en og se den tomme trusselen som ligger bak. Og det er så klart ubehagelig. Dette skjer i så sterk grad, at flere amerikanske stater har innført såkalte anti-SLAPP (Strategic Lawsuit Against Public Participation) lover for å hindre at slike strategiske søksmål sensurerer, skremmer eller tvinger kritikere til taushet. Det vil si et søksmål saksøkeren ikke forventer å vinne, men som er ment å være skremmende nok for den saksøkte til at de utfører det du ønsker – f.eks å fjerne en bloggpost fra internett.

Det er dette Xocai gjorde ovenfor bloggeren «Morten» (anonymisert), som skrev en kritisk bloggpost rundt de påståtte helseeffektene til Xocai, og om markedsføringsmetodene deres (multi-level marketing, eller nettverkssalg).

Xocai gikk så langt som å legge all informasjon om Morten på nettsidene sine, sammen med blant annet navnet på arbeidsgiveren hans og en oppfordring om å ringe han i arbeidstiden om dette. «Morten» valgte å fjerne bloggpostene i samråd med sin arbeidsgiver, blant annet for å unngå negativ publisitet for sitt amerikanske morselskap, forståelig nok.

Dette er noe av det drøyeste jeg har sett, og det er skremmende at voksne mennesker i et firma kan opptre på denne måten. Hele den forferdelige historien hadde forsvunnet i eteren hvis det ikke var for at bloggeren Gunnar Tjomlid (@civix) er relativt hardhudet. Han ble kraftig provsert over denne opptredenen, og bestemte seg for både å reposte de to opprinnelige Xocai-kritiske bloggpostene, og å offentliggjøre de truende epostene fra Sjokoservice Norge. Hele historien kan du lese i bloggen hans:  «Xocai – en stygg historie om norsk sjokolademafia». Posten er lang, men den er absolutt anbefalt lesning – det er sjokkerede opptreden som kommer frem. Og her kommer vi endelig til årsaken til dette avbruddet fra bloggens sedvanlige program: Siden de opprinnelige kritiske bloggpostene om Xocai ble fjernet etter truslene fra Sjokoservice Norge, har Gunnar også repostet disse. Han oppfordrer andre bloggere som ikke har amerikanske arbeidsgivere å ta hensyn til, til å gjøre det samme.

Xocai og Sjokoservice Norge har med dette levert et fullstendig uakseptabelt angrep på ytringsfriheten. Vi kan ikke, og skal ikke, godta at noen trues til taushet. Jeg skriver derfor om dette, slik at du som er eller vurderer å bli Xocai-distributør, eller som pleier å kjøpe produktet – kan se hva det er slags selskap du har med å gjøre. Det er også for at den som jakter på sannheten om Xocai skal kunne finne også de kritiske røstene om produktet – disse skal ikke være truet til taushet.

Dette er de to kritiske bloggpostene som opprinneligvble skrevet:

«Xocai – en sunn sjokolade? Er det sunnhet i hver bit?»
Bloggposten plukker fra hverandre påstandene om sunnhet i sjokoladen, stiller spørsmål ved produksjonsmetoden, avslører at noe av det de reklamerer med som sunt rett og slett er fancytalk for godt, gammeldags sukker (ikke spesielt sunt, der altså..), og kritiserer markedsføringen av sjokoladen. Salget er organisert nærmest som et pyramidespill, og markedsføringen lover helseeffekter – hvilket ikke er tillatt uten uttrykkelige bevis iflg markedsføringsloven. Bloggposten kan leses i sin helhet hos Gunnar Tjomlid.

«30 punkter du bør undersøke før du starter som Xocai-distributør»
Bloggposten tar listevis for seg påstandene om antioksidanter og påståtte patenter, kritiserer pris og distribusjonsmetode, diskuterer og plukker fra hverandre påstandene om helsebringende effekter, og avslører den manglende dokumentasjonen om disse. Hele bloggposten kan du lese i Gunnar Tjomlids blogg. 

Jeg oppfordrer alle til å spre historien i alle kanaler; facebook, twitter, blogg, og ansikt til ansikt dersom du treffer noen som driver med Xocai. Bloggpostene finner du som ferdig nedlastbare html-filer i Gunnars blogg, repost dem gjerne i sin helhet. Vi som ikke har amerikanske arbeidsgivere får ta støyten for de som ikke kan. Vi lar oss ikke skremme til taushet.

Slik beholder du IKKE kunden

Sisteinntrykk er like viktig som førsteinntrykk. Et kundeløp er ikke ferdig før kunden er ute av systemene dine. Alt du gjør frem til da, er en del av kundeopplevelsen – og farger hvordan kunden snakker om deg til andre, og ikke minst sannsynligheten for at kunden kan tenkes å komme tilbake. Alt for mange bedrifter undervurderer betydningen av en god exit-opplevelse for kunden. Har kunden sagt opp, er bedriften heller litt snurt, og tenker at du ikke er verdt bryet – du havner nederst i prioriteringsbunken. Mange bedrifter hadde tjent på å tenke litt mer på  hva slags inntrykk de etterlater kundene sine med. Sisteinntrykk, folkens. Sisteinntrykk.

Vi kan illustrere med min siste opplevelse med Nordea:

Jeg har tidligere skrevet om Nordeas iherdige forsøk på å bli kvitt meg som kunde.  Det klarte de til slutt, gjennom at de nektet å hjelpe meg da jeg byttet bolig i fjor høst – selv om jeg etter sigende var på høyeste nivå i kundehierarkiet deres, hadde vært kunde i 30 år, hadde god sikkerhet, god likviditet og til og med villig kausjonist. Det ville derimot Handelsbanken, som dermed fikk gleden av å bli min nye bankforbindelse. Jeg har likevel hatt en softspot for Nordea, som tross alt har vært min bank helt fra jeg ble født, selv om man kan le litt av at deres tolkning av «personlig kunderådgiver» de siste årene har gått over til å bety «bli kalt inn en gang i året for å sjekke om du har lyst til å begynne å spare i aksjer nå, eller om du fortsatt er fornøyd med lønnskonto».

Jeg tok nylig kontakt med min personlige rådgiver for å få stengt mine bankkonti for ryddighetens skyld (ingen vits i å sitte med konti du ikke bruker, tross alt). I første mail fikk jeg beskjed om å oppsøke et fysisk kundesenter, og å sørge for å få stengt kortet, så jeg ikke ble belastet årsgebyr. Som om det ikke var det jeg alt forsøkte å gjøre. I neste mail fikk jeg fra min personlige rådgiver beskjed om å ringe [det upersonlige] kundesenteret så de kunne «fortelle meg hva jeg må gjøre for å avslutte alt.» I stedet for å bare faktisk fortelle meg hva jeg må gjøre for å avslutte alt. Først i mail nr tre får jeg beskjed om at vedkommende ikke lenger jobber som kunderådgiver, og at hun derfor ikke kan hjelpe meg. På etterspørsel om hvem som er min nye kunderådgiver, får jeg beskjed i mail nummer fire om at jeg dessverre ikke kan få snakke med noen lenger siden jeg ikke lenger er fordelskunde (aka lånet er nedbetalt). Og får, i stedet for hjelp, en henvisning til Nordeas hjemmeside hvor jeg kan lese om hvilke tjenester jeg må kjøpe for å blir fordelskunde og få en personlig rådgiver. Når jeg forsøker å si opp kontiene mine.

Kundeservice. Vanskelige greier.
Bilde fra flickr.com/Gordon2208 (CC BY-NC-ND 2.0)

Oppsummert: Jeg har brukt en dag, rådgiveren (som ikke lenger er rådgiver) har brukt en dag, og ingenting er utført. Jeg sitter igjen med et elendig inntrykk etter et 30 år langt kundeforhold.

Alt hun hadde behøvd å gjøre var å videresende mailen min til kundesenteret, som kunne svart «Hei Beate, så trist å høre at du forlater oss. Vi har nå avsluttet kontiene dine slik du ønsket. Vi håper du har trivdes godt i de 30 årene vi har hatt gleden av å ha deg som kunde, og ønsker deg hjertelig velkommen tilbake ved en senere anledning. Takk for følget så langt:)«.

Kan det være så vanskelig?

Ti nu still frøken, ikke sutre og forstyrre mennene på arbeidsplassen!

Det er lenge siden jeg har kjørt feminist-rant her inne nå. Men nå er det f**n meg på tide igjen. Nå er det Confex som klamper noe så inn i helsike baklengs inn i hverdagen med salat til langt oppover ørene med kurset «Slik blir du en bedre leder for kvinnelige medarbeidere». Bare tittelen er nok til at noen burde tenkt seg om to ganger før de publiserte. Men nei da. Teksten i brosjyren starter også friskt med «Er det noe i det folk sier om at ledelse av kvinnedominerte arbeidsplasser er ekstra utfordrende?». Uten videre underbygging av at så faktisk er tilfelle, fortsettes det fornøyd videre.

bilde fra flickr.com/oxton, creative commons CC BY-NC-SA 2.0

Her kan man lære lederfinesser som «Lær deg å tolke de non-verbale signalene, hva sier hun egentlig?», og man skal gjennom å bli en bedre leder for kvinner kunne unngå baksnakking og usikkerhet på jobben. Mer tydelig ledelse skal demme opp for «misnøye og surmulig«. Du vet, slik som kvinner gjør. Vi kvinner som jo sutrer når vi er misfornøyde. Og sutring må takles av tydelige menn, i stedet for at arbeidsplass-problemet tas tak i, det er åpenbart.

Det verste med dette helt absurd provoserende kurset (det er 2012!! Come on! We’re past THIS!!) er ikke at Confex har satt seg ned og laget kurset «hvordan lede kvinner» (i motsetning til tja, hvordan bli en god leder generelt). Det verste er at kurset er utviklet «i samarbeid med 50 mannlige ledere over hele landet. Som må bety at mannlige ledere over hele landet også mener at det er kvinnene som er problemet når det ikke er harmonisk på arbeidsplassen!

Da vil jeg gjerne si til Confex og de 50 mannlige lederne: Det er ikke vanskelig å lede kvinner. Det er vanskelig å lede – punktum. Og i mellomtiden gjør man klokt i å ikke insinuere at kvinner er ekstra vanskelige personer man bare må lære seg å takle så mennene kan få gjøre voksen-jobben sin uten unødig innblanding fra de søte små tuppene. Kan det være det at du tror du trenger et sånt kurs som i utangspunktet gjør at du har problemer med å lede kvinnene på arbeidsplassen, mon tro?

Confex klarer her det utrolige å i utgangspunktet lage et godt lederkurs, men så kollektivt fornærme alle landets arbeidende kvinner gjennom å gjøre generelle ledelsesutfordringer til «kvinneproblemer». Og slik gjør du når de har mensen, liksom.

Jeg skal spare deg kursavgiften og gjøre det enkelt: Hvis du lurer på hva hun egentlig sier: SPØR!

https://twitter.com/#!/gunhilddahlberg/status/167180671230541824