Gav jeg akkurat bort personopplysningene mine for SJANSEN til å få en pakke DROPS?!

Julegodteriet og pepperkakene tok slutt på kontoret i dag. Jeg sutret som seg hør og bør på twitter.

Ånai. Nå ble det tomt for pepperkaker og julegodteri her på kontoret :C

—
Beate Sørum (@BeateSorum) January 16, 2013

Kollega Monica følte min smerte. Først prøvde hun å lure i meg gulerøtter, før hun tok meg på alvor og tilbød meg muligheten til å få en pakke drops fra Komplett.

@BeateSorum response.questback.com/komplettas/nam… Komplettgodis?

—
Monica Solheim Slind (@solheimslind) January 16, 2013

Ti sekunder etterpå hadde jeg åpnet skjema, skrevet inn fullt navn og adresse, og trykket send.

Jeg gav akkurat bort personopplysningene mine for sjansen til å vinne en pakke drops

Veeeeentnålitt! Gav jeg akkurat bort masse personopplysninger mot sjansen til å vinne en pakke drops? Jeg var ikke en gang garantert en pakke drops med firmalogo på? Jeg gav akkurat bort mine personopplysninger til et stort firma, uten å ane en fjert om hvordan de har tenkt å bruke disse opplysningene, eller hvorfor de spør.

Nå antar jeg jo at dette er helt harmløst i akkurat dette tilfellet, og at Komplett.no bare ønsker å være trivelig på nyåret og gi bort drops. Men jeg ble oppriktig bekymret over hvor lett og rundhåndet jeg gav bort opplysninger jeg tross alt vokste opp med at man ikke skal fortelle til fremmede. Identitetstyver i dag har altås en lett jobb. Lag et google-skjema, lov bort drops, se personopplysningene renne inn. Jeg trøster meg selv med at jeg i hvertfall sjekket url’en med et kjapt blikk og så at den var tilsynelatende seriøs. Mager trøst.

Jeg er en veldig åpen person på internett. Jeg har en stort sett åpen facebookprofil, en twitter-profil i fullt navn, en åpen Instagram-profil, en blogg med mange opplysninger om meg i, og mitt fulle navn, adresse og telefonnummer ligger åpent på gule sider blant annet. Åpenheten er valgt, og jeg innbiller meg at jeg er svært bevisst på hva jeg legger ut offentlig og ikke. Jeg er jo klar over at stort sett all informasjon om meg finnes søkbart på internett. Men det må folk i det minste mer eller mindre aktivt lete opp, bestemme seg for meg som offer, det føles liksom ikke så ille. Denne åpenheten har likevel tilsynelatende den effekten at den senker verdien jeg synes mine personopplysninger har. Jeg deler dem jo ut for en slikk eventuelt ingenting! Gudbedre.

Jeg ler av folk som går på nigeria-svindel. Selv gir jeg bort personopplysningene mine for kanskje litt logo-godteri.

Tankevekker.

Update:
Jeg vant ikke drops. Men fordi Komplett.no er no’n skikkelig ræsere i sosiale medier har de plukket opp denne bloggposten, og så fikk jeg drops likevel. Hurra Personlig kundepleie, asså. I like.

Sjokoladeskandalen: Trusler og sjikane fra Xocai / Sjokoservice NOrge

Bloggen tar et midlertidig opphold fra vanlig program av markedføring og rants, for å utføre nødvendig samfunnstjeneste. I dette tilfellet: Fortelle historien om den “sunne” sjokoladen Xocai og selskapets mafia-metoder i forsøket på å true kritikere til taushet.

I utgangspunktet høres det kanskje ikke så skummelt ut å bli truet av en sjokolademafia. Men når man får trusler om søksmål i mangemillionerkroners-klassen, beskjed om at mange av selskapets 9000 medlemmer har møttes for å diskutere hvordan de kan få slutt  på hans “angrep” – en gang for alle, i en epost som også inneholder detaljert veibeskrivelse til hjemmet ditt, ditt fulle slektstre med bilder(!) av nære familiemedlemmer og beskjed om at dette også er sendt til din arbeidsgiver og alle dine kolleger  - da er det blitt veldig skummelt.

I bl.a. USA er det bitt vanlig å true kritikere med søksmål og andre skremmende, men vagt formulerte, konsekvenser for å hindre kritikere i å omtale et produkt eller en person. De fleste bloggere er vanlige folk, som enten ikke har ressurser til å stå i en slik sak, eller som ikke har tilstrekkelig juridisk kompetanse til å se gjennom legaleeze’en og se den tomme trusselen som ligger bak. Og det er så klart ubehagelig. Dette skjer i så sterk grad, at flere amerikanske stater har innført såkalte anti-SLAPP (Strategic Lawsuit Against Public Participation) lover for å hindre at slike strategiske søksmål sensurerer, skremmer eller tvinger kritikere til taushet. Det vil si et søksmål saksøkeren ikke forventer å vinne, men som er ment å være skremmende nok for den saksøkte til at de utfører det du ønsker – f.eks å fjerne en bloggpost fra internett.

Det er dette Xocai gjorde ovenfor bloggeren “Morten” (anonymisert), som skrev en kritisk bloggpost rundt de påståtte helseeffektene til Xocai, og om markedsføringsmetodene deres (multi-level marketing, eller nettverkssalg).

Xocai gikk så langt som å legge all informasjon om Morten på nettsidene sine, sammen med blant annet navnet på arbeidsgiveren hans og en oppfordring om å ringe han i arbeidstiden om dette. “Morten” valgte å fjerne bloggpostene i samråd med sin arbeidsgiver, blant annet for å unngå negativ publisitet for sitt amerikanske morselskap, forståelig nok.

Dette er noe av det drøyeste jeg har sett, og det er skremmende at voksne mennesker i et firma kan opptre på denne måten. Hele den forferdelige historien hadde forsvunnet i eteren hvis det ikke var for at bloggeren Gunnar Tjomlid (@civix) er relativt hardhudet. Han ble kraftig provsert over denne opptredenen, og bestemte seg for både å reposte de to opprinnelige Xocai-kritiske bloggpostene, og å offentliggjøre de truende epostene fra Sjokoservice Norge. Hele historien kan du lese i bloggen hans:  “Xocai – en stygg historie om norsk sjokolademafia”. Posten er lang, men den er absolutt anbefalt lesning – det er sjokkerede opptreden som kommer frem. Og her kommer vi endelig til årsaken til dette avbruddet fra bloggens sedvanlige program: Siden de opprinnelige kritiske bloggpostene om Xocai ble fjernet etter truslene fra Sjokoservice Norge, har Gunnar også repostet disse. Han oppfordrer andre bloggere som ikke har amerikanske arbeidsgivere å ta hensyn til, til å gjøre det samme.

Xocai og Sjokoservice Norge har med dette levert et fullstendig uakseptabelt angrep på ytringsfriheten. Vi kan ikke, og skal ikke, godta at noen trues til taushet. Jeg skriver derfor om dette, slik at du som er eller vurderer å bli Xocai-distributør, eller som pleier å kjøpe produktet – kan se hva det er slags selskap du har med å gjøre. Det er også for at den som jakter på sannheten om Xocai skal kunne finne også de kritiske røstene om produktet – disse skal ikke være truet til taushet.

Dette er de to kritiske bloggpostene som opprinneligvble skrevet:

“Xocai – en sunn sjokolade? Er det sunnhet i hver bit?”
Bloggposten plukker fra hverandre påstandene om sunnhet i sjokoladen, stiller spørsmål ved produksjonsmetoden, avslører at noe av det de reklamerer med som sunt rett og slett er fancytalk for godt, gammeldags sukker (ikke spesielt sunt, der altså..), og kritiserer markedsføringen av sjokoladen. Salget er organisert nærmest som et pyramidespill, og markedsføringen lover helseeffekter – hvilket ikke er tillatt uten uttrykkelige bevis iflg markedsføringsloven. Bloggposten kan leses i sin helhet hos Gunnar Tjomlid.

“30 punkter du bør undersøke før du starter som Xocai-distributør”
Bloggposten tar listevis for seg påstandene om antioksidanter og påståtte patenter, kritiserer pris og distribusjonsmetode, diskuterer og plukker fra hverandre påstandene om helsebringende effekter, og avslører den manglende dokumentasjonen om disse. Hele bloggposten kan du lese i Gunnar Tjomlids blogg. 

Jeg oppfordrer alle til å spre historien i alle kanaler; facebook, twitter, blogg, og ansikt til ansikt dersom du treffer noen som driver med Xocai. Bloggpostene finner du som ferdig nedlastbare html-filer i Gunnars blogg, repost dem gjerne i sin helhet. Vi som ikke har amerikanske arbeidsgivere får ta støyten for de som ikke kan. Vi lar oss ikke skremme til taushet.

Slik beholder du IKKE kunden

Sisteinntrykk er like viktig som førsteinntrykk. Et kundeløp er ikke ferdig før kunden er ute av systemene dine. Alt du gjør frem til da, er en del av kundeopplevelsen – og farger hvordan kunden snakker om deg til andre, og ikke minst sannsynligheten for at kunden kan tenkes å komme tilbake. Alt for mange bedrifter undervurderer betydningen av en god exit-opplevelse for kunden. Har kunden sagt opp, er bedriften heller litt snurt, og tenker at du ikke er verdt bryet – du havner nederst i prioriteringsbunken. Mange bedrifter hadde tjent på å tenke litt mer på  hva slags inntrykk de etterlater kundene sine med. Sisteinntrykk, folkens. Sisteinntrykk.

Vi kan illustrere med min siste opplevelse med Nordea:

Jeg har tidligere skrevet om Nordeas iherdige forsøk på å bli kvitt meg som kunde.  Det klarte de til slutt, gjennom at de nektet å hjelpe meg da jeg byttet bolig i fjor høst – selv om jeg etter sigende var på høyeste nivå i kundehierarkiet deres, hadde vært kunde i 30 år, hadde god sikkerhet, god likviditet og til og med villig kausjonist. Det ville derimot Handelsbanken, som dermed fikk gleden av å bli min nye bankforbindelse. Jeg har likevel hatt en softspot for Nordea, som tross alt har vært min bank helt fra jeg ble født, selv om man kan le litt av at deres tolkning av “personlig kunderådgiver” de siste årene har gått over til å bety “bli kalt inn en gang i året for å sjekke om du har lyst til å begynne å spare i aksjer nå, eller om du fortsatt er fornøyd med lønnskonto”.

Jeg tok nylig kontakt med min personlige rådgiver for å få stengt mine bankkonti for ryddighetens skyld (ingen vits i å sitte med konti du ikke bruker, tross alt). I første mail fikk jeg beskjed om å oppsøke et fysisk kundesenter, og å sørge for å få stengt kortet, så jeg ikke ble belastet årsgebyr. Som om det ikke var det jeg alt forsøkte å gjøre. I neste mail fikk jeg fra min personlige rådgiver beskjed om å ringe [det upersonlige] kundesenteret så de kunne “fortelle meg hva jeg må gjøre for å avslutte alt.” I stedet for å bare faktisk fortelle meg hva jeg må gjøre for å avslutte alt. Først i mail nr tre får jeg beskjed om at vedkommende ikke lenger jobber som kunderådgiver, og at hun derfor ikke kan hjelpe meg. På etterspørsel om hvem som er min nye kunderådgiver, får jeg beskjed i mail nummer fire om at jeg dessverre ikke kan få snakke med noen lenger siden jeg ikke lenger er fordelskunde (aka lånet er nedbetalt). Og får, i stedet for hjelp, en henvisning til Nordeas hjemmeside hvor jeg kan lese om hvilke tjenester jeg må kjøpe for å blir fordelskunde og få en personlig rådgiver. Når jeg forsøker å si opp kontiene mine.

Kundeservice. Vanskelige greier.
Bilde fra flickr.com/Gordon2208 (CC BY-NC-ND 2.0)

Oppsummert: Jeg har brukt en dag, rådgiveren (som ikke lenger er rådgiver) har brukt en dag, og ingenting er utført. Jeg sitter igjen med et elendig inntrykk etter et 30 år langt kundeforhold.

Alt hun hadde behøvd å gjøre var å videresende mailen min til kundesenteret, som kunne svart “Hei Beate, så trist å høre at du forlater oss. Vi har nå avsluttet kontiene dine slik du ønsket. Vi håper du har trivdes godt i de 30 årene vi har hatt gleden av å ha deg som kunde, og ønsker deg hjertelig velkommen tilbake ved en senere anledning. Takk for følget så langt:)“.

Kan det være så vanskelig?

Ti nu still frøken, ikke sutre og forstyrre mennene på arbeidsplassen!

Det er lenge siden jeg har kjørt feminist-rant her inne nå. Men nå er det f**n meg på tide igjen. Nå er det Confex som klamper noe så inn i helsike baklengs inn i hverdagen med salat til langt oppover ørene med kurset “Slik blir du en bedre leder for kvinnelige medarbeidere”. Bare tittelen er nok til at noen burde tenkt seg om to ganger før de publiserte. Men nei da. Teksten i brosjyren starter også friskt med “Er det noe i det folk sier om at ledelse av kvinnedominerte arbeidsplasser er ekstra utfordrende?”. Uten videre underbygging av at så faktisk er tilfelle, fortsettes det fornøyd videre.

bilde fra flickr.com/oxton, creative commons CC BY-NC-SA 2.0

Her kan man lære lederfinesser som “Lær deg å tolke de non-verbale signalene, hva sier hun egentlig?”, og man skal gjennom å bli en bedre leder for kvinner kunne unngå baksnakking og usikkerhet på jobben. Mer tydelig ledelse skal demme opp for “misnøye og surmulig“. Du vet, slik som kvinner gjør. Vi kvinner som jo sutrer når vi er misfornøyde. Og sutring må takles av tydelige menn, i stedet for at arbeidsplass-problemet tas tak i, det er åpenbart.

Det verste med dette helt absurd provoserende kurset (det er 2012!! Come on! We’re past THIS!!) er ikke at Confex har satt seg ned og laget kurset “hvordan lede kvinner” (i motsetning til tja, hvordan bli en god leder generelt). Det verste er at kurset er utviklet “i samarbeid med 50 mannlige ledere over hele landet. Som må bety at mannlige ledere over hele landet også mener at det er kvinnene som er problemet når det ikke er harmonisk på arbeidsplassen!

Da vil jeg gjerne si til Confex og de 50 mannlige lederne: Det er ikke vanskelig å lede kvinner. Det er vanskelig å lede – punktum. Og i mellomtiden gjør man klokt i å ikke insinuere at kvinner er ekstra vanskelige personer man bare må lære seg å takle så mennene kan få gjøre voksen-jobben sin uten unødig innblanding fra de søte små tuppene. Kan det være det at du tror du trenger et sånt kurs som i utangspunktet gjør at du har problemer med å lede kvinnene på arbeidsplassen, mon tro?

Confex klarer her det utrolige å i utgangspunktet lage et godt lederkurs, men så kollektivt fornærme alle landets arbeidende kvinner gjennom å gjøre generelle ledelsesutfordringer til “kvinneproblemer”. Og slik gjør du når de har mensen, liksom.

Jeg skal spare deg kursavgiften og gjøre det enkelt: Hvis du lurer på hva hun egentlig sier: SPØR!

confex.no/Kurs-og-konfer…
Å være kvinne er som dere vet en sykdom. Her kan dere lære å lede henne, enda hun dobbeltkommuniserer.—
gunhild dahlberg (@gunhilddahlberg) February 08, 2012

Sharing is caring is cash

(Click here to read this post in English)
Tidligere i år kom jeg over en undersøkelse som billettselskapet Eventbrite gjorde i mars i år. Undersøkelsen viser verdien av en share – for eksempel gir hver eneste deling av et billettkjøp til en konsert eller charityevent i snitt ca. 12 nye dollar i billettsalg. I mine foredrag snakker jeg derfor om at folk må gjøre deling mer synlig, mer fremtredende – og ikke bare en inaktiv liten “f” i et hjørne. Hvis du vet at hver eneste person som deler gir deg 12 $ ekstra – da er det naturlig nok verdt å aktivt be folk om å dele!

Dette har inntil nylig bare vært min hypotese; at dersom man i langt større grad ber folk om å dele vil flere gjøre det – og det vil føre til mer penger i kassa. Men lo and behold; nå er teorien bekreftet.

Selskapet JustGiving, et engelsk selskap som lar deg opprette egne innsamlinger for en organisasjon du bryr deg om, har lest den samme undersøkelsen som meg og har satt teori ut i praksis med noen ganske fantastiske resultater. Gjennom ulike små nudges blir du som har gitt en donasjon oppfordret til å dele dette videre med dine venner. Du blir opplyst om at dette øker sannsynligheten for at det blir samlet inn enda mer.

I den første måneden etter at dette ble rullet ut økte antallet delinger fra siden med 50% ! Det i seg selv er fantastisk, og betyr at budskapet er blitt spredd langt videre enn tidligere. Men det andre tallet, det virkelig viktige tallet, er minst like fantastisk. Dette førte til 150.000 pund ekstra i donasjoner på en måned. 150.000 pund!! Vi snakker cash.

Det er ingen grunn til å tro at dette bare gjelder for konsertbilletter og veldedighet. Om du spør noen – på riktig måte –  om å poste et bilde av de fantastiske skoene de akkurat har kjøpt i butikken din er jeg ganske sikker på at folk vil gjøre det også. Så folkens, hvis du fortsatt bare har en liten fille-f og en fille-t i et anonymt hjørne på nettsiden din – gjør den synlig, spør folk om å dele, dytt dem i riktig retning. Du taper penger på ikke å gjøre det.

Her kan du se en fantastisk og mer detaljert infografikk fra JustGiving som viser hvordan pengene de får inn fordeler seg på de ulike sosiale nettsidene. Det er også noen ganske interessante forskjeller i snittbeløp på ulike plattformer, for eksempel er det stor forskjell på snittbeløpet folk gir på facebook desktop, facebook mobilside og facebook applikasjoner.

Og her kan du se Jonathan Waddingham sin presentasjon hvor han forteller i mer detalj om alt jeg akkurat har fortalt:)

How real people use social media to make a real impact

View more presentations from Jonathan Waddingham

Siden den lille dele-f’en nederst i bloggen her altså ikke er nok: Vær så snill å dele denne bloggposten videre!
(Takk til Erik Fjellaksel som pekte på den himmelropende ironiske faktum at jeg ikke hadde satt på dette avsnittet i den originale bloggposten)

A declaration of love for the Internet <3

(Due to requests, I’ve switched to writing in English for the time being, unless writing about something only interesting to Norwegians. We’ll see how it goes!)

Internet, capital I. I love the Internet, it deserves a very capital I. The following is my declaration of love and passion.

I love the internet. I love that I can sit on the bus to work, turn my phone into a WiFi hotspot and go online on my computer and buy a kitchen from Ikea. I did that once. I love that I can go to the beach, and if so inclined I can use my cellphone to access our webshop and edit the contents of it. I did that this summer. I love the Internet.

Internets <3 (picture from flickr.com/joestump)

I’ve heard that my generation (born in 1981) is the first one they call digital natives. I vaguely remember going online for the first time in the 8th or 9th grade. There was an old-fashioned modem hooked up in the livingroom, making that screeching sound, and I was only allowed 1 hour of surfing a day. Because we were charged by the minute. And nobody could use the phone. But when I started Secondary School (age 16 in Norway) – I met people I already knew from the Internet but had not yet met in person. That’s a profound change. And from my first love I have lots of “loveletters” by email. Our entire relationship is written down. It’s printed out onto paper and no longer online, but still. Remember this WAS the 90′s.

I’ve always liked the Internet, but something happened around 2007 that totally changed the game and turned like into love. That was when Facebook really got its breakthrough in Norway. Now, Facebook itself is not that exciting, but what it represents is. For the first time it was completely natural to go by full name and picture and not some bizarre nick. This lead to connecting with the people you already knew offline – an extended social circle. Earlier social networks were always operated under a nick, where you flirted, showed of your talents, or a very edited version of yourself. With Facebook, we stretched our true selves onto the Internet. We moved our lives online. When that transformation was done – I am me, online too - there was no way back.

Social media to me represents something entirely unique. I’d even say it gives me renewed faith in humanity. On Twitter, I get amazing feedback from complete strangers; answers, help, and a desire to put yourself out there for others. People don’t think “what’s in it for me” – they ask “what can I do for you. (Yes, i know I sound naive. But I mean it!)

On Twitter I’ve gathered around 1600 people, who follow me. Far from all of them see all my tweets of course, but still it makes up quite a few people for every tweet. And that is not counting re-tweets. Being able to access 1600 minds at once – that is unique in the history of the world. Forget that feeling of not quite remembering a word or a newsclipping or a story, or even a song. Somebody ALWAYS knows what you’re thinking. I was once in a car heading to the mountains, and we were talking about music videos we remembered from our childhood / teens. And you know, that video that was quite scary, and I think it was in a hospital, two rather scary ladies, and I think there was a dying man, and didn’t death show up? And I want to say that it was Annie Lennox, but I know it wasn’t? You know that song? Somebody on twitter did – from that rambling explanation. @LarsLaad - took two minutes to figure out that it was indeed Shakespeare’s Sister with “Stay” . (Watch the video. Super-freaky.)

Internet <3

But the real, fundamental changes of society that comes from the social Internet, is what I love most of all. In 2009 a man named Arfan Bhatti, was arrested by the Norwegian Police Security Service (PST) (who are in charge of national security in Norway). This was quite a big deal, as his case had been in the media a lot. And at the time of his arrest, they put out a tweet at the same time as the press release, reading “A short while ago, Arfan Bhatti was arrested by the PST.” And then some anybody wrote back, asking simply ”Why?”And 30 seconds later the PST responded, to this anybody, ”Due to violation of his parole conditions”. Now in what other context could you ever imagine being able to ask the heads of national security questions about why they’ve done something? And actually receiving a reply? That is a radical change of society. Power structures are flatter, anybody can reach everybody else, anyone can ask questions, and everyone can see if you do not answer them

The number of world events I’ve witnessed first and foremost through twitter are becoming quite a few. I first read about Michael Jacksons death on twitter. It was all over social media, long before any established media dared report it as true. And of course, the riots on Tahrir Square in Egypt. I followed the events minute by minute, from the inside of the square – through a list made up of journalists and regular Egyptians who were inside the square, tweeting to the outside world. That is quite special. Once you get events THAT close, it is impossible not to care. I think this will eventually change the world.

Two words stand at the center of this change; Transparency and Visibility. You can no longer get away with treating people badly. Whether you are Hosni Mubarak, or United Airlines. I doubt they appreciate this kind of REAL consumer power. I’m guessing it takes them quite a while to recover from the damage this video had to their brand.

I <3 the web (photo from flickr.com/dullhunk

What impresses me the most, is the level of engagement and will to do good that people show on the internet. Take the wonderful story of young Harry, who although sick with cancer himself, decided to sell bracelets to raise money for cancer research. Normally, he would have sold, say 100, 200 of these to the closest family. But he (or his parents) made a website, and posted it to a few friends, and the website spread, and the media got involved – and he raised hundreds of thousands of pounds for this cause. This would not have been possible without the Internet.

There are so many great ways to make a difference in the world through the Internet. There is a website called Kiva.org, where I can lend money directly to some small project somewhere, for someone who wants to say, buy a cow to feed her village. She takes my 20$, buys the cow, sells her milk and then pays me back. This would not have been possible without the Internet.

There is a website called Kickstarter. If you have an idea, a project, an innovation or just a silly thought you want to realise and need funding – you can put your idea out there. It can be anything, from a funny-looking mobile organ  to something as lofty a goal as trying to solve the problem of how to find out if you can trust information on the Internet (I love this one – go fund it!). And people who believe in your idea sponsor you. When your idea succeeds, you pay them back. And thus we all help fund innovation! This would not have been possible without the Internet.

And I love how the Internet, and especially twitter, acutally makes me a better person. I am MORE social – because I go out and meet people I do not already know. Or I see on twitter that the neighbours are barbequing in the backyard, and go join them. A common myth is that being social online displaces real life social interaction. I don’t believe that to be true. I think the exact oposite is true – the more engaged I am online, the more amazing people I meet in real life. And twitter makes me take a distanced, ironic stance to anything that happens, it forces me to look at things from the outside, from the bright side. Tony H. of Zappos explained this extremely well when he described being locked out on a hotel balcony for 45 mins, but having his phone with him. He says “Twitter forces me to find the humour in the situation”. I could not agree more.

The most frustrating thing when your Internet connection fails, is in fact not being able to tweet about it.

Internet, I <3 you.

a MASSIVE thank you to the delegates of IFC Holland!

(This blog is ususally in Norwegian, but given the number of new international twitterfollowers the past days, I might have to change that. Anyways; this is for you guys.)

It is friday, three in the afternoon, and I am in my hotel room winding down from three intense day at the International Fundraising Congress in Amsterdam. I just wanted to take the opportunity to send a MASSIVE thank you to all the delegates who attended my sessions on digital fundraising. You guys were amazing, and I am completely overwhelmed at the response and all the nice words from you. Thank you for participating and sharing your experiences, thank you for laughing at my stupid jokes, thank you for patiently sitting through my technical troubles – thank you for all the happy faces in the crowd, you guys make a presenter feel good. You have made my first time speaking at the IFC a blast, and I would definitly come talk to you guys again if opportunity arises.

And to all the brilliant people I have met these days; thank you for making the whole congress great, and for making the parties so fun that some of us got to bed quite a bit later than what you really should do when giving a presentation at 9 am the next morning….

To the other speakers; thank you for some great sessions – always something new and interesting to learn from you.

And to make up for killing the magic; I leave you with this very happy unicorn:

(by the way – never google “happy unicorn”. There are some seriously dodgy people out there, let me say no more. But I did it for you guys!). 

Happy, happy unicorn:D

Blogget om negativ kundeopplevelse – ble anmeldt for trakassering.

Dette høres kanskje ut som en overskrift hentet fra Junaiten, men dette er faktisk en historie her hjemmefra. Min gode venn Morten har i øyeblikket status som mistenkt for trakassering av person på internett. Dette på bakgrunn av blogginnlegg om en helt konkret kundeopplevelse hos et helt konkret firma. Dette reiser en del svært interessante prinsippielle spørsmål om grensene for ytringsfriheten – og om en bransje med enorme omdømmeproblemer som virkelig ikke gjør saken bedre for seg selv.

Bruktbilselger?

I januar i år kjøpte Morten en bruktbil han hadde sett på finn.no, etter å ha snakket med selger et par ganger. Etter kort tid begynte bilen å fuske, og mye viste seg å ikke være som det skulle – eller som det var sagt i fra selger. Et halvt år gav mange løfter (brutte sådan), en endeløs rekke feil og en manglende evne fra selger til å rette opp i disse. Litt research viste etterhvert at disse selgerne er beryktet for å drive med utstrakt bilsvindel. Samtaler med biltilsyn, forbrukerråd og folk kjent i bruktbilbransjen kunne fortelle at dette var disse selgerne beryktet for. Morten solgt bilen med tap sommeren 2011 bare for å bli kvitt den, i stedet for å vente på reparasjoner som aldri fant sted. I sin frustrasjon skrev han blogginnlegget “Kjøpe bruktbil? Da må du styre unna far og sønn Sirirud på Dokka” for å advare andre mot samme skjebne.

I innlegget forteller Morten sin historie, og navngir også eierne i firmaet / selgerne av bilen. Dette er offentlig tilgjengelig informasjon, gjennom bl.a. Brønnøysundsregistrene. Eier av firmaet satte (naturlig nok) ikke spesielt pris på å bli omtalt på denne måten, og har dermed valgt å gå til anmeldelse for trakassering. Og her kommer det to interessante temaer opp:

1. Fighting fire with fire?
Det å velge å møte en dårlig kundeopplevelse med en anmeldelse er kanskje verst tenkelige PR-strategi. Og: det er ikke bare de omtalte som kritiserer Morten for å ha lagt ut dette innlegget – også andre representanter for bruktbilbransjen henger seg på og mener det er for mye å forvente at en skal finne en ærlig bruktbilselger (fritt sitert fra kommentarfeltet), og rettferdiggjør det gjennom at “alle som driver med bil vil prøve å tjene på det”.

Når det også viser seg at dette slett ikke er en engangsforeteelse – men at de er “den familien i Norge som er mest kjent for å slakte biler” og “er berømte helt ned til Bergen” (igjen i følge kommentarfelt og lenker oppgitt i kommentarfelt) må jeg si jeg synes det er merkelig å skape enda mer oppmerksomhet om egen person gjennom å gå til det drastiske skritt å anmelde noen for en veldokumentert bloggpost. Det skal også nevnes at Morten har mottatt både trusler og advarsler mot å rote seg bort i en såpass pill råtten bransje, og beskjed om å passe seg så han ikke blir “tatt”. Det er ganske skremmende at en i utgangspunktet legitim bransje har såpass skitne understrømminger – og jammen ikke rart de har omdømmeproblemer.

Nuvel. Over til neste, mer presserende tema:

2. Er å blogge en historie trakassering – og kan man bli dømt for det? Hva med ytringsfriheten?
I rettsstaten Norge har selvsagt hvem som helst rett til å anmelde hvem som helst andre. I rettsstaten Norge har også hvem som helst i utgangspunktet rett til å si hva som helst, uten å bli straffet for det. Dette er hva vi kjenner som ytringsfrihet, og som reguleres gjennom Grunnlovens §100. Ytringsfriheten har likevel noen viktige begrensninger, som at man ikke kan krenke en annens ære, bedrive trakassering, eller f.eks rasistiske uttalelser. Disse begrensingene er viktige; man skal ikke fritt kunne skade andre og hevde seg straffefri med hjemmel i ytringsfriheten. Det som overrasker meg stort i denne saken, er at etter å ha lest blogginnlegget, kjent til anmelders bakgrunn (som langt på vei sannsynliggjør hendelsesforløpet i bloggen), så vurderer både etterforsker og politijurist det dithen at det er verdt å bruke tid på denne saken, og å kalle inn  til avhør. Og dermed at det er mulig anmelders vern i denne saken skal stå sterkere enn kundens ytringsfrihet om egne opplevelser.

Nå har jeg forsvinnende liten tro på at denne saken vil ende opp med en dom – men likevel er saken prinsippielt veldig viktig. Bloggere skal ikke kunne skrive hva som helst under dekke av ytringsfriheten – men jaggu skal de få lov til å fortelle om negative kundeopplevelser og advare andre så lenge man er sannferdig. Hvis ikke må vi alle flytte til et land med sterkere ytringsfrihet.

Vi har lover for elektronisk kommunikasjon, vennligst følg dem Elixia.

For drøyt et år siden meldte en venninne av meg seg inn i Elixia. Hvis hun gav dem nummeret til to venner de kunne ringe å spørre om var interesserte, fikk hun en gratis måned med trening. De fikk mitt. I og for seg helt ok, jeg sa i fra at jeg ikke var interessert – samt at senteret var på helt feil side av byen for meg, så det var dobbelt uaktuelt. Det som IKKE er ok er at Elixia deretter puttet meg og mitt mobilnummer i sin database, uten mitt samtykke.

I Norge har vi et lovverk som strengt regulerer kommersielle aktørers anledning til å kommunisere direkte til forbrukere. Markedsføringslovens §15 forklarer dette enkelt og greit:

“ I næringsvirksomhet er det forbudt, uten mottakerens forutgående samtykke, å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer ved elektroniske kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon.”

Den 13.09 tikket følgende tekstmelding inn på telefonen min: “Hei. 14-15 september har vi et super tilbud. Vi tilbyr trening i sep & okt for kun 99 kr og kr 0,- i innmelding.TLF 22 90 25 50. Mvh Elixia Kalbakken. “

Det er altså forbudt å  kommunisere direkte med meg i markedsføringshensyn, med mindre jeg eksplisitt har gitt mitt samtykke på forhånd. Å få mitt telefonnummer fra en tredjepart er ikke å regne som samtykke. Unntaket fra denne regelen er dersom det kommuniseres i et eksisterende kundeforhold, der personopplysningene er mottatt i forbindelse med et salg. Å få mitt telefonnummer fra en tredjepart er ikke å regne som eksisterende kundeforhold. Living har tidligere forsøkt å strekke definisjonen av et eksisterende kundeforhold, gjennom å sende reklame-sms til alle som har handlet hos dem – det ble ikke spesielt godt mottatt. Å sende til noen som aldri noensinne har handlet hos deg i det hele tatt, slik Elixia gjør, er så milevis utenfor lovbestemmelsene at det på ingen måte kan forsvares.

Ok da, feil kan skje, og man kunne kanskje tenke seg at nummeret mitt ved en feil hadde havnet i databasene deres. Men jeg er ikke alene om å ha denne opplevelsen. Da jeg la ut en melding på twitter om dette, fikk jeg flere svar fra andre som har opplevd det samme, og også noen som hadde meldt dem til Forbrukerrådet for dette for flere år siden. Så dette er et gjennomgående problem for dem – manglende respekt for personopplysninger.

Jeg gjorde dermed som et hvert moderne menneske; gikk inn og sutret litt på deres facebookside:

Fra facebook.com/elixia

Et døgn senere får jeg svar, og de ”har nå fjernet meg fra sine lister”. Vel og bra. Men ikke mer enn en uke senere ramler det jammen inn nok en melding! “Torsdagen den 22.september har Elixia Kalbakken nattåpent med happenings og servering av kveldsmat. Vi har også et kjempetilbud til nye medlemmer, og du er hjertlig velkommen til å komme in og teste oss. Kun 22.september! Sportly hilsen Elixia Kalbakken”.

Dette er fullstendig mangel på respekt for regelverk, god markedsføringsskikk og forbrukerne som sådan. . Hvorfor markedsledelsen i Elixia tror at dette er god markedsføring og med på å styrke merkevaren deres, det lurer jeg virkelig på. Hva skal hensikten med dette været? Vi har et lovverk folkens, vennligst forhold dere til det.

(P.S.: Dette er ikke det eneste området Elixia gir beng i bestemmelsene for markedsføring og kjører sitt eget løp: Like før posting av denne artikkelen fant jeg dette innlegget av @johanhal, om hvordan Elixia bryter markedsføringslovverket for offentlig rom, og hvor kommunene må bruke mye tid og ressurser på å rydde opp etter dem . Gratulerer, Elixia, dere vinner prisen for årets markedsføringsversting.)

(P.S. 2: Kan bedriftene slutte å gjøre så mye vanvittig teit, så jeg kan gå slutte å skrive sånne sinna-blogginnlegg??)

Kjære NSB: en frustrert reisende ber innstendigst om hjelp.

Kjære NSB. Jeg liker dere veldig godt. Jeg liker å kjøre tog, og jeg liker generelt selskapet. Jeg liker bildet av å gli miljøvennlig gjennom norsk natur som tar pusten fra en. Jeg har forståelse for at mesteparten av deres problemer med forsinkelser og stans ikke er deres feil, men skyldes et rammeverk dere ikke kan gjøre noe med. Så jeg VIL være glad i dere. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å føle meg som en idiot hver gang jeg skal reise ut fra Oslo og til byene rundt på Østlandet.

Dere skjønner, for å bruke billettautomatene deres riktig må man være lommekjent i hele Oslo og fylkene rundt. Og det er ikke jeg, født og oppvokst i Trondheim som jeg er.

Jeg har månedsbillett fra Ruter her i Oslo nemlig. Det vil si at jeg ikke skal betale full pris på billetten til for eksempel Drammen, siden månedsbilletten min betaler for den delen av reisen som er i Oslo. Lenge tok jeg det som en selvfølge at man da skulle velge “overgang Ruter”-knappen. Det slo meg som naturlig, liksom. Det var helt til en pottesur konduktør en dag kunne berette at denne knappen gjaldt for å FÅ overgang innad i Oslo – ikke for deg som alt HAR. Så jeg beklager at jeg har betalt 20 kroner for billett i stedet for 80, det var ikke meningen å snike. Det er for meg en gåte i hvilken situasjon man står på Oslo sentralstasjon og trenger å kjøpe en billett  fra Drammen til Oslo, som gir deg overgang i Oslo, men det får så være. Den knappen har sikkert en hensikt utover å forvirre folk.

Nei, hvis man har Oslobillett skal man bytte ut fra-stasjon fra Oslo S til “siste Oslostasjon på den strekningen du reiser”. Det er mye mulig at NSBs ansatte har pugget hva som er siste Oslostasjon på alle strekninger ut av denne byen, men det har altså ikke jeg. Så da ender jeg som regel med å betale fullpris-billett, eller å måtte stille meg i den endeløse køen for manuelt kjøp.

Siden jeg har gode venner som bor i Drammen har jeg etterhvert lært meg at Lysaker er siste Oslostasjon i den retningen, så jeg klarer nå å kjøpe billett på automaten. Skal jeg til Lillestrøm dog, er jeg like lost. Men la oss nå si at jeg skal til Drammen. Da oppstår et nytt sett med problemer. For jeg har jo ettertrykkelig fortalt maskinen at jeg skal reise fra Lysaker til Drammen – selv om jeg egentlig står på Oslo S. Så maskinen viser meg lydig de togavgangene som går fra Lysaker så klart – og ikke de som går fra Oslo S som er stasjonen jeg skal reise fra. På billetten min står det “Lysaker – Drammen”. Og så printer den på avgangstiden – fra Lysaker. Ikke fra Oslo S, som er stasjonen jeg skal reise fra.

På avgangstavlen står det Oslo-Larvik. På billetten min står det Oslo – Drammen. Hei NSB: JEG VET IKKE AT DET ER TOGET TIL LARVIK SOM STOPPER I DRAMMEN! Tidene på avgangstavla finnes ikke noe sted på min billett heller – for dér står jo avgangstid fra Lysaker.

Kan dere skjønne hvilket irritasjonsmoment en sånn filleting er?

Så NSB, vær så snill, to små triks for blide og fornøyde reisende som dere faktisk KAN gjøre noe med:

1. Overgangsknapp på billettautomaten.
2. Skriv endestasjon på toget på billetten i tillegg til min destinasjon. Det er jo endestasjonen som kan finnes igjen på avgangstavlen.

Okei? På forhånd tusen takk fra forvirret reisende.